– Det var et strengt regime, og det gjorde oss vondt

Sykepleier Henriette Skogsøy Hansen kommer på jobb en dag i mars. På fellestavla ser hun for første gang en svær «C». Det betyr at det er koronasmitte på sykehuset.

– «Okei. Nå begynner det. Nå skjer det.», tenkte jeg da.

Les også: Den lange veien tilbake til livet etter covid-19 (+)

Hansen jobber ved medisinsk avdeling på Drammen sykehus. Nå har de ingen koronapasienter, men her var det på det meste over 20 bekreftede og mistenkte koronapasienter innlagt samtidig da smittespredningen stod på som verst.

Selv om hun hadde jobbet med smittebærende pasienter før koronaviruset begynte å spre seg i Norge, kjente hun på det den første gangen hun skulle gå inn til en koronapasient.

– Før jeg skulle inn til den første hadde jeg kledd på meg alt jeg skulle, og stod foran speilet. Jeg tror jeg sjekket meg tre ganger før jeg åpnet døra inn til rommet hvor pasienten var, men så fort jeg kom inn gikk det greit – og det har det også gjort siden, sier Hansen og legger til:

– Man skal behandle disse pasientene likt som alle andre, og det gjorde vi.

Sykepleier Henriette Skogsøy Hansen husker godt den første gangen hun skulle behandle en koronapasient – plutselig ble det litt skummelt å skulle åpne døren til et pasientrom. Foto: Helle Svanevik

– Det var en veldig uvanlig situasjon

Overlege Gry Klouman Bekkens faglige førsteinntrykk av koronaviruset var at det både var spennende og utfordrende å møte en ny sykdom og samtidig vurdere hvordan den skulle håndteres.

– Vi visste jo ikke alle detaljer rundt hvordan denne sykdommen utviklet seg, og vi har måttet takle noe større faglig usikkerhet fordi vi ikke har hatt all kunnskap på plass fra start, forteller Klouman Bekken.

Ifølge Klouman Bekken har medisinsk avdeling behandlet koronapasienter med alt fra lungesvikt til lettere symptomer som hoste og feber. Behandlingen er oksygentilførsel og annen behandling som kan hjelpe pasientenes immunforsvar med å bekjempe viruset.

Les også: Unngikk masseoppsigelser: – Opp til folk med kjøpekraft å sikre at vi beholder jobbene våre

«Sterkt», «tøft» og «tungt»

Alle helsearbeiderne forteller at de bekymret seg for pasientene sine, og spesielt for dem som ble liggende lenge på avdelingen. Det viste seg at koronaviruset kunne være uforutsigbart – en pasient kunne se ut til å være på bedringens vei én dag, for så å få akutt lungesvikt neste dag.

– Plutselig snudde det. Det kunne komme en god dag, hvor en pasient pustet litt bedre, hadde litt mindre feber, var litt mindre sliten og litt mer stabil. Og neste dag var pasienten kjempedårlig igjen. Det var menneskelig sterkt og tøft å følge dem som var alvorlig syke, sier Klouman Bekken.

Overlege ved medisinsk avdeling på Drammen sykehus, Gry Klouman Bekken, forteller om hvordan sykdomsbildet til koronapasientene plutselig kunne snu, og om hvor vanskelig det var å følge de sykeste pasientene. Foto: Helle Svanevik

– Det verste med denne jobben er når en pasient spør meg «Kommer jeg til å overleve dette?», når man selv ikke vet om svaret er ja eller nei. Man må bare svare at «Vi gjør alt vi kan for å lindre symptomene- og styrke immunforsvaret ditt». Det er veldig tungt, forteller helsefagarbeider Ignas Jonas Lomsargis.

Klouman Bekken forklarer også at det ikke bare var å sende de dårligste koronapasientene videre til intensivavdelingen for å bli lagt i respirator.

– Behandling med respirator er en kjempestor belastning for kroppen, så før det blir aktuelt må vi bestemme om pasienten er sprek- og utholdende nok til å tåle det. Hvis ikke vil vi bare gjøre skade og forlenge pasientens lidelse – noen klarer vi ikke å redde uansett, sier Klouman Bekken.

Som Dagsavisen Fremtiden tidliger har omtalt, er 11 personer døde som følge av koronaviruset i Drammen kommune.

– Men de fleste vi sendte til intensivavdelingen har overlevd.

Les også: Skoger gamle kirke feiret 800-år med folkefest

Isolasjonen

De tre helsearbeiderne er derimot enige i at isolasjonen av koronapasientene i perioden det ikke var lov med besøk fra pårørende var noe av det tyngste ved hele situasjonen. Derfor passet Hansen og Lomsargis på å ta seg god tid når de først skulle inn til pasientene.

– Vi var godt bemannet, så vi hadde tid til å sitte sammen med pasientene – i alt fra én til tre timer.

Hansen fant også en alternativ løsning på hvordan pasientene kunne føle seg litt nærmere sine pårørende; hun hengte opp bilder av familien på rommene til flere av sine pasienter.

– Og så satt jeg og pratet med dem og fikk dem til å fortelle meg om dem som var på bildene. Jeg jobbet vel med å gi pasientene en nærhet til familiene deres, selv om de ikke kunne være der fysisk, sier Hansen.

Klouman Bekken forteller at det var vanskelig å se at folk – mange alvorlig syke og i fare for å miste livet – ble ensomme.

– Det var et strengt regime, og det gjorde oss vondt. Det var også vanskelig med tanke på varsling av pårørende – hvis det var alvorlige endringer hos en pasient måtte vi jo varsle, men de fikk jo ikke komme hit.

Ifølge Klouman Bekken fikk avdelingen etter hvert til en ordning hvor pårørende fikk komme og besøke koronapasientene.

– Vi er flinke nok til å passe på at smitten ikke ville spre seg – men det var likevel veldig strengt. Man fikk ikke komme hvis man hadde noen symptomer på forkjølelse, eller hvis man egentlig skulle ha vært i karantene, og besøkstiden var veldig begrenset.

Les også: – Jeg har vært alt for opptatt av hva folk har ment om meg

– Kvaliteten på utstyret var varierende

Selv etter at pårørende fikk lov til å besøke koronapasienter, fortsatte Hansen og Lomsargis å tilbringe mye tid med pasientene – for å passe på at de fikk menneskelig kontakt, men også for å spare på munnbind, visirer, briller og hansker.

– Vi har aldri sløst med utstyr, men det å tenke på at vi må begrense bruken av utstyr i tilfelle det kan gå tomt, det var uvant. For eksempel, er det vanligvis bioingeniører som tar blodprøver, men det måtte jeg gjøre – siden jeg skulle inn til pasienten uansett, forteller Hansen.

– Gikk dere noen gang tomme for utstyr?

– Nei, heldigvis ikke. Men kvaliteten på utstyret vi fikk, den var veldig varierende, sier Klouman Bekken.

– Det var flere ganger – da jeg skulle ta på meg hanskene – hvor de revnet, skyter Lomsargis inn.

Klouman Bekken var spesielt bekymret over den varierende kvaliteten på munnbind, og mest på vegne av sykepleierne.

– Det var sykepleierne som tilbrakte mest tid sammen med disse pasientene. Og hvis pasienten har kraftig hoste og man står der og tenker at man kanskje har på seg et litt for dårlig munnbind – det er ubehagelig, og det har vi følt på. Man skal være beskyttet, sier overlegen og legger til at hun ikke har kjennskap til at noen av helsearbeidere på Drammen sykehus har blitt smittet av koronaviruset etter å ha brukt smittevernutstyr.

– Ble dere redde for at dere muligens ville kunne smitte andre?

– Nei. Vi har god opplæring i hvordan man bruker smittevernsutstyr- og i hvordan man ser om kvaliteten er god nok. Jeg stolte på avdelingens gode sikkerhet og rutiner, så jeg tok ingen andre forhåndsregler enn dem som var for alle, sier Hansen.

– Familien min turte ikke å møte meg

I starten av koronautbruddet var Klouman Bekken bekymret for hvordan jobben hennes, som da plutselig innebar å være tett på en sykdom mange i samfunnet var redd for, skulle gå utover barna hennes.

– Jobben skal aldri gå utover barna, og i en periode var jeg redd for at nettopp dette ville skje – at andre familier ville ta avstand (mer enn anbefalt av myndighetene, journ. anm.) fra min familie, på grunn av jobben min. Men heldigvis merket vi ikke noe til det.

Lomsargis forteller at han ikke var redd for å smitte andre selv, men han fikk erfare at andre var redde for å omgås med ham i periodene hvor koronapasienter var innlagte på medisinsk avdeling.

– Familien min turte ikke å møte meg – jeg så dem ikke på to måneder fra da de første koronapasientene kom til sykehuset. Det var egentlig bare samboeren min jeg så utenfor jobb i denne perioden, forteller Lomsargis.

Helsefagarbeider Ignas Jonas Lomsargis var ikke bekymret for at han kunne smitte andre selv om han jobbet tett på koronapasienter, men han forteller at familien hans likevel ble redde for at han kunne smitte dem. Det endte med at han ikke så dem på to måneder. Foto: Helle Svanevik

Dobbeltskift og overtid

Lomsargis og Hansen forteller at arbeidsdagene ikke bare har vært krevende siden de første koronapasientene ble innlagt på avdelingen deres, men også at dagene har vært både lengre og flere enn vanlig. I flere måneder har de jobbet dobbeltskift opptil flere ganger i uken, i tillegg til «vanlig» overtid og ekstravakter. Hansen har hatt ferie i sommer, og hun «rømte» til Vestlandet slik at hun skulle klare å legge jobben helt bort. Lomsargis har enda ikke hatt ferie.

For legene på medisinsk avdeling har det ikke vært like mye ekstra-jobbing, kan Klouman Bekken fortelle.

– Sånn når det kommer til arbeidstid så måtte vi jobbe lengre dager og mer i helgene enn vanlig, men det var ikke oss dette gikk mest utover.

Les også: Helgheim: – Visse universiteter har blitt radikalisert

«Fellesmålet»

Drammen sykehus gikk i gul- men aldri i rød beredskap da det stod på som verst. De tre helsearbeiderne forteller at det var et mål for dem å unngå rød beredskap, altså at alle planlagte behandlinger som ikke er helt nødvendige stoppes. Måten de løste dette på, har ifølge Klouman Bekken, Lomsargis og Hansen ført hele avdelingen nærmere hverandre.

– Absolutt alle yrkesgrupper hadde et felles mål, og dette måtte vi jobbe for med lite informasjon. Det har vært et tverrfaglig samarbeid, og alle har måttet bidra i alle ender. Så jeg tror vi alle har kommet nærmere hverandre nå, sier Hansen og tilføyer:

– Også hjalp det mye at det ble leid inn flere flinke sykepleiestudenter.

– Etter å ha vært igjennom dette – hva tenker dere om at det eventuelt kan komme enda en smittebølge?

– Jeg mener vi er godt rustet til å unngå en stor bølge, men likevel kan det fort skje. Hvis den kommer for raskt, vil helsevesenet slite veldig med å ivareta ansatte- og med å få pasienter igjennom det, sier Klouman Bekken.

Henriette Skogsøy Hansen, Gry Klouman Bekken og Ignas Jonas Lomsargis har mer kunnskap om koronaviruset nå, enn da smitten først spredde seg i Norge og Drammen. Likevel er Klouman klar på at det er en alvorlig sykdom, og at en eventuell smittebølge kan føre til store konsekvenser både for helsevesenet og befolkningen. Foto: Helle Svanevik