Med blotta sjel i vinduet

Det er mandag morgen, kalenderen har rukket å vise midten av august. Selv om de fleste andre akkurat har rukket å komme seg innenfor døra på jobb, har kunstsmed Marcus Mars (34) allerede hatt smia si åpen i flere timer.

– Jeg må begynne å jobbe klokka seks, for nå på sommeren kan det bli 70 grader i lokalet på ettermiddagen, forteller kunstsmeden, mens han fører en blivende skulptur inn mot det glødende kullet.

Den voldsomme innetemperaturen skyldes den svevende essen (smedens ildsted, red. anm.) som preger lokalet. Her smir Mars eksklusive skulpturer til privatpersoner, arrangementer og offentlige rom. Du har kanskje lagt merke til skulpturen hans i vannspeilet på Papirbredden? Midt i vannet står en person med tynget hode, fremoverlente skuldre og hånden omslynget en stresskoffert.

Den brente lukta fra smia og flammene som stiger opp pleier å tiltrekke kunder fra gateplan. Nettopp dette var tanken da Mars gjorde om lokalet i Brodahlsbygget til smie for to år siden. Men da Norge stengte ned 12. mars, ble det langt mellom besøkende som ville ta en titt på skulpturene i vinduet hans.

– Det var som en scene fra en ørken i en westernfilm, der du ser en sånn ball med tørre planter rulle forbi, sier Mars lattermildt med svensk aksent.

Kunstsmed Marcus Mars er én av fire smeder under 40 år i Norge. Foto: Emma Huisman Moskvil

Økt etterspørsel

Mye av omsetningen hans kommer fra større prosjekter, men Mars sier han er avhengig av de mindre salgene for å ha en økonomisk buffer.

Mars flyttet markedsføringen til nett, og kundene kom etter.

– Folk satt hjemme hele dagen, og fikk tid til å se hva de ønsket å tilføre hjemmet.

Det har ført til en real oppsving i omsetningen etter koronautbruddet var et faktum.

– Det er vanskelig å si hvor mye omsetningen min har økt det siste halve året, fordi det er så varierende størrelse på prosjektene. Men jeg kan i alle fall si at jeg aldri har hatt større etterspørsel.

Her om dagen sendte han en to meter høy skulptur til California.

– Plutselig har jeg kunder fra Indonesia, Russland, USA og Irland, forteller han.

– Jeg vet ikke hvor mange spørsmål jeg har fått fra kunder om å lage slike smijernsdører som bak meg, men jeg holder meg til det jeg gjør, forteller kunstsmeden om skulpturene sine.

Skal lage skulpturpark

Mens vi står og prater, kommer et nysgjerrig par inn i smia.

– Har du flere skulpturer enn de som står i vinduet, spør kvinnen.

– Nei, dessverre, må kunstsmeden meddele.

– Folk tror jeg har et lager med skulpturer, men jeg har ikke det. Jeg har så stor etterspørsel på nett nå, at jeg rekker ikke å lage noe mer å stille ut, forklarer han Dagsavisen Fremtidens utsendte etter at kunden har gått.

Samtidig som 30-40 prosent av omsetningen hans kommer fra skulpturene i vindusutstillingen hans og Instagram, er det de store prosjektene som gjør at Mars kan leve av kunsten sin.

Siden i fjor høst har han jobbet med å utforme fire store skulpturer til en privat hytte i Holsåsen ved Hallingskarvet. Dette prosjektet har en prislapp på rundt en halv million kroner.

I tillegg skal han lage en hel skulpturpark til det kommende boligfeltet med det passende navnet «Skulpturen» på Gulskogen, som skal pågå i fem til seks år.

Skulpturen til Marcus Mars har prydet Papirbredden siden 2018. Foto: Emma Huisman Moskvil

Én av fire under 40

Når folk hører yrket «smed», ser de gjerne for seg en rund, middelaldrende mann med skjegg, stående i svart skinnforkle og med ansiktet dekket av sot.

Foruten soten er det lite ved Marcus Mars som minner om det tradisjonelle bildet av en smed. Mars er 34 år, glattbarbert, og ikledd en svart t-skjorte mens han arbeider.

Ifølge Statistisk sentralbyrå er det 168 yrkesaktive personer med smedutdannelse i Norge. Kun 12 arbeider som smed, og fire av disse er under 40 år. Én av dem er Marcus Mars.

Som aksenten hans avslører, er han ikke «born and raised» i Drammen. Han flyttet først til Norge fra Sverige da han var 22 år.

– Jeg vokste opp på bygda i Sverige – det var sikkert bare 12 hus der –  i et miljø der jeg fikk tid til å finne ut hvem jeg ville være, forklarer han.

Etter at den blivende skulpturen er utsatt for høy varme, får stålet den lysegrå fargetonen. Foto: Emma Huisman Moskvil

Sa opp lederjobben

Han utdannet seg til møbelsnekker, og fikk prøve smedfaget. Da han var i begynnelsen av 20-årene, hørte han rykter om «lykkelandet» Norge.

– Ryktene sa at man kunne få seg jobb på dagen, at det ikke var skatt i desember, og at man tjente godt med penger, sier Mars lattermildt før han fortsetter.

– Så jeg dro til Oslo, i håp om å spare penger til min egen smie.

I Oslo landet han jobben som leder på metallverkstedet i Operahuset. Det er disse som lager scenografien til oppsetninger. Da han hadde tjent nok til å starte drømmen om egen smie, og hadde flere store prosjekter fremover, tok han mot til seg og sa opp den faste lederjobben.

– Da syntes mange jeg var gæren – hvem er det som sier opp en statlig sjefsjobb for å bli kunstner? Jeg husker at jeg slet skikkelig med å ta det opp med sjefen, men av og til må man gjøre noe som tar mye energi, for å få enda mer energi.

– Og jeg har ikke angra et sekund! Når man kjenner den kriblende følelsen i magen av at man beveger seg ut på utrygg grunn, det er da magien skjer.

Mens mange kunstsmeder også lager bruksgjenstander i stål for å kunne leve av kunsten, lager Marcus Mars kun kunstskulpturer. Om Kjell Inge Røkke ringer og ønsker et rekkverk, da får jobben gå til noen andre, sier Mars bestemt. – Lager en kunstsmed kroker eller peisgitter i tillegg, forsvinner kunstens verdi. Foto: Emma Huisman Moskvil

«A little piece of my heart»

Siden den tid har Mars smidd skulpturer fra Brodahlsbygget. Han jobber alltid alene, og anser hver skulptur som en liten del av seg selv. Ser man en skulptur av Mars, kan man ofte skjønne hvordan han hadde det inni seg på tidspunktet skulpturen ble smidd. Han kan bare ikke la være. Bestiller du en glad figur, og Marcus Mars har en dårlig uke. Ja, da får skulpturen bare vente.

Nettopp dette skjedde en gang en kunde skulle ha en skulptur til mannens 60-årsdag, som skulle symbolisere livsglede. Da gikk Mars akkurat gjennom et samlivsbrudd.

– Jeg smir følelsene mine. Holder jeg på med en figur som skal ha et annet følelsesutrykk enn jeg kjenner på, så blir den ikke så bra som den skulle ha vært. Jeg måtte bare si at det ikke var sikkert jeg klarte å levere den i tide.

I den perioden ble det mange skulpturer med fremoverlente skuldre og senka blikk.

– Alle som gikk forbi utstillingsvinduet mitt kunne se at jeg var i sorg. Jeg hadde en figur med et stort hull der hjertet skulle være! utbryter Mars og ler litt oppgitt av seg selv.

– Det blir et veldig nakent og personlig produkt når du legger så mye av deg selv i skulpturene. Hva er det verste noen kan si om dem?

– Hvis noen sier noe negativt om skulpturene mine, så går det heldigvis ikke inn på meg. Jeg har opplevd folk som står utenfor smia og kikker på en skulptur i vinduet, og begynner å gråte. Etter at skulpturen i vannspeilet på papirbredden ble satt opp, kom en mann til meg og sa den endret livet hans. Da vet jeg at det er riktig det jeg holder på med.

Kunstsmed Marcus Mars får ofte spørsmål om hvor verkstedet hans er, når folk besøker smia hans på Papirbredden. – De tror smia er et showroom, men det er her jeg jobber, forteller Mars med et glis.