Nyheter

Ane Brun om møte med sitt 18-årige jeg: – Jeg fikk et kjærlighetssjokk

Da Ane Brun snublet over et gammelt kassettopptak av seg selv, fikk hun en ny ømhet for det å være ung og uerfaren. Nå er hun hjemme på Moldejazz og kommer med ny plate til høsten.

Bilde 1 av 2

Datoen var 10. mars, og Ane Brun skulle bare en kort tur hjem til Norge for å promotere den første singelen fra sitt kommende album. Tittelen, «Don't Run and Hide», kunne vel knapt ha vært mer treffende for det som skjedde to dager senere da det ble korona-lockdown. Tilbake sto stengte grenser og hjemmet i Stockholm, hvor hun har bodd de siste 20 årene av sitt liv, ja hele artistkarrien som begynte med «Spending Time with Morgan» i 2003.

Les også: Konsertanmeldelse: Hanna Paulsberg Concept på Moldejazz: Et behagelig jubileum

Sitt andre hjem

Slik sett blir det kanskje feil å si at Ane Brun har kommet «hjem» denne våren, men tida i Norge under koronapandemien har også brakt mye positivt med seg.

– Det har vært kjempedeilig å være i Norge! I og med at jeg har kjæreste her, har det føltes litt trygt, på en måte. Men jeg savner selvsagt hjemmet og vennene mine. Samtidig har det vært en sånn tid hvor man bare må forsøke å akseptere situasjonen. Det er som det er, og jeg har prøvd å være veldig forsiktig. Jeg har ikke lyst til å få denne sykdommen, sier hun til Dagsavisen da vi møter henne i Molde under årets jazzfestival.

Her har hun akkurat spilt hun to eksklusive konserter i duo med Marte Eberson. Mer turnévirksomhet blir det ikke før til høsten, om det i hele tatt blir mulig, men mye ny musikk kan vi uansett vente oss fra Brun i tida framover.

Les også: De gamle er fortsatt de kule

Ny plate

Siden Brun ble koronafast i begynnelsen av mars, har hun rukket å slippe fire nye singler fra plata som ventes til høsten. Dette blir den første med egenprodusert musikk siden braksuksessen «When I’m free» fra 2015.

Den gang hyllet for sin storslåtte produksjon og dristige blanding av oppjagede «beats» og hjemsøkende vokalarrangementer. Borte var kassegitaren og det karakteristiske folk-uttrykket. En moden og moderne popartist hadde vokst fram.

Ut fra de små dryppene som har blitt sluppet i våres, er det mye som tyder på at Brun nå for alvor har funnet et musikalsk spor hun føler seg komfortabel i.

– Det er litt det jeg har gjort live de siste åra, med ganske stort band og mye rytmer og dans. Dette har jeg lyst til å utforske videre, selv om det riktignok blir noen ballader og roligere ting. Men på den delen av plata som er mer «opp-produsert» prøvde jeg virkelig å gå all in og gjøre det fullt ut.

Les også: Neon Ion på Moldejazz: – Herregud, det blir rått!

Kjærlighetssjokk

Et godt eksempel på dette er den siste singelen, «Honey», som ble sluppet 5. juni. Her drives Bruns særpregede vokal fram av dype basslinjer og flere rytmiske elementer. Men i første omgang er det den lyse og uskyldige jentestemmen i starten av låten som vekker lytterens oppmerksomhet. Hun forteller videre historien om en gammel brevvenninne fra barndommen. Gjennom mange år utvekslet de lange personlige brev og kassetter til hverandre. I fjor snublet Brun helt tilfeldig over en av disse kassettene.

– Da fikk jeg et sånn kjærlighetssjokk til meg selv, som en liten 18-åring som snakka om livet, kjærlighetssorg og alt som pågikk. Jeg fikk veldig mye kjærlighet for denne unge personen som ikke visste så mye om livet. Derfor bestemte jeg meg altså for å skrive en kjærlighetslåt til meg selv.

– Med all livserfaringen du har bygd opp siden, kan det du beskriver her også springe ut av et behov for å gå i dialog med deg selv som artist, slik du var tidligere i karrieren?

– Dette var jo lenge før jeg begynte å spille, så det er vel mer et møte med meg selv som person og ikke som musiker. Men jeg har jo gjennom årene skrevet veldig mye selvransakende musikk, så dette er kanskje et litt annet perspektiv på det jeg har gjort før.

– Det slår meg også som om det er noe veldig positivt ved dette perspektivet?

– Ja, det er det jeg også synes, at denne er litt lysere på en måte, samtidig som den tar opp det å være 18 og gjøre masse feil, og så skal man lære seg alt dette ved å leve i 20 år til.

Les også: Dropper president-kandidatur

Egen sjef

Og vi kan med trygghet fastslå at Brun har lært mye om livet og musikken siden da. Gjennom sitt eget plateselskap «Balloon Ranger Recordings» har hun også tatt styringen over egen karriere, noe som har vært en fordel under koronatiden.

– Jeg tror det er bra! For eksempel har vi jo ikke bestemt noe lanseringsdato på den nye plata ennå fordi vi velger å se ting litt an. Vi er ikke avhengig av at det skal passe med en annen artist på samme label, og dermed kan jeg hele tida kjøre mitt eget løp, det er en klar fordel.

– I den forstand må man vel også kunne si at du har vært et viktig forbilde? Kanskje særlig for unge kvinnelige artister, ved å vise at det er mulig å gå sin egen vei?

– Ja, kanskje, men det er vanskelig å si, selvsagt. Jeg tenker jo selv det er viktig med forbilder, veldig viktig, og her ligger nok også en av årsakene til at det har gått så sakte med visse sjangre. Ta jazzen for eksempel, her har det nok ikke vært så mange kvinnelige forbilder, men nå begynner de jo å komme.

– Hvem var dine forbilder?

– Jeg vet ikke om jeg hadde så mange forbilder, men siden jeg har vokst opp med mamma som står på scenen, så må det jo på en måte ha vært henne som har vist meg at det er naturlig. Men jeg var jo i begynnelsen av min karriere veldig inspirert av den amerikanske folk-rock-sangeren Annie de Franco. Hun hadde eget selskap og var veldig uavhengig, så det var nok mye på grunn av henne at jeg skjønte at det gikk an å være independent.

Les også: Er Oslos nye hovedbibliotek ungdomsvennlig?

Plata og musikken

Selv om Brun på ingen måte har ligget på latsiden de siste fem årene, med utgivelser av både samle- og coverplater, blir høstens turne den første på lenge med ny musikk. Dette medfører også økt oppmerksomhet, og Brun legger ikke skjul på at hun går en intens høste i møte, etter en nokså rolig sommer.

– Når man slipper et album kan det bli ganske intenst. Det er nok den perioden jeg føler er, hva skal man si, rarest, med denne jobben her. At jeg skal sitte og snakke om seg selv hver dag i to uker. Men det skal jo ut, og det er grunnlaget for alt jeg gjør: å komme ut og snakke med folk.

– Synes du det er lettere å snakke om deg selv gjennom musikken?

– På en måte, men den er også veldig poetisk. Jeg føler kanskje ikke at folk vet helt hvem jeg er på grunn av musikken min, og jeg synes helt klart det er artigst å prate om den. Ofte kan det bli litt mye fokus på livet mitt og sånn type ting, og det kan være utfordrende i lengden. Jeg liker best å snakke om plata og musikken.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen