Nyheter

Judy Collins: Ny vår etter 80 år

Neste uke begynner Judy Collins og Jonas Fjeld en turné sammen i Norge. Deres album med vintersanger har gitt den 80 år gamle amerikanske sangeren en ny vår.

Bilde 1 av 4

Judy Collins fylte 80 i fjor, og kan se tilbake på en 60 år lang karriere. Enda lenger hvis vi tar med at hun som barn var en svært lovende klassisk pianist. Imidlertid ble hun som så mange andre tatt av den radikale folkesangerbevegelsen som hjemsøkte New York mot slutten av 50-tallet. Collins byttet pianoet med gitar, hun begynte å opptre på kafeer i Greenwich Village, og fikk kontrakt med plateselskapet Elektra.

Debutalbumet kom i 1961. «Maid Of Constant Sorrow» er kalt opp etter sangen som er mest kjent som «Man Of Constant Sorrow», men som Collins setter sitt distinkte preg på med sin klare og sterke stemme. Vi hører det enda bedre i en annen gammel folkelig kjenning, «Wild Mountain Thyme», bare akkompagnert av forsiktig banjoplukking, et spill som en stund forsvinner helt, så vi kan høre hvordan stemmen hennes var i stand til å vekke oppsikt helt alene.

Judy Collins var en visesanger av den riktig gamle skolen. Mesteparten av materialet var tradisjonelt, men her var også en sang av Ewan MacColl, fremragende engelsk folkesanger (og faren til Kirsty). «Tim Evans» het den, en bitende sang om et justismord, som Collins leverer med stor overbevisning. Hver plateside sluttet med irske opprørssanger, «Bold Fenian Men» og «The Rising Of The Moon», sanger man ikke synger bare for kosens skyld.

En ny æra begynte med det tredje albumet, som bare heter «#3», i 1963. Nå var det sanger av Bob Dylan, Pete Seeger og Woody Guthrie, med en ung Roger McGuinn som medhjelper i studio. McGuinn tok med seg Seeger-sangene «Bells Of Rhymney» og «Turn Turn Turn» videre til The Byrds, og også en idé om å gjøre folkesangene i en nyere drakt. Woody Guthrie-sangen er «Deportees», en evig aktuell sang om behandlingen av migranter på grensen mellom USA og Mexico.

På det femte albumet, «In My Life» er The Beatles kommet med i repertoaret, men Judy Collins tok også sjansen på å synge noen sanger av noen nye låtskrivere som nesten ingen hadde hørt om – Leonard Cohen og Randy Newman. Slik fikk verden høre «Suzanne» for første gang. På «Wildflowers» i 1967 er det flere sanger hun har laget selv, men også flere av Leonard Cohen, og et par av Joni Mitchell, som ennå ikke hadde laget plater selv. En av disse var «Both Sides Now», som ikke trenger noen nærmere presentasjon i dag, men som Judy Collins gjorde kjent, siden den ble en hitsingel for henne i 1968. Den vant også Grammy-prisen for beste folk-framførelse dette året.

Og sånn bare fortsatte hun. Albumet «Who Knows Where The Times Goes» i 1968 var oppkalt etter en sang av Sandy Denny, fra gruppa Fairport Convention, som – dere forventer det nesten nå – få andre foreløpig hadde hørt om. Bandet på dette albumet var formidabelt, med James Burton, Buddy Emmons, Jim Gordon, Van Dyke Parks, og Stephen Stills på gitar, på vei fra Buffalo Springfield til Crosby og Nash. Det ble et par av Judy Collins og Stephen Stills. Når vi ser på bilder av Judy Collins blir vi alltid fascinert av de blå øynene, og Stephen Stills skrev «Suite: Judy Blue Eyes» til henne. (Tittelen kan selvfølgelig også høres som «sweet Judy». Stills synger om noen fugler der i siste verset, men det kan like godt være Judy Collins han lovpriser som en spurv med en stemme av rubiner, «sing a song/don’t be long/thrill me to the marrow».

Det kan ofte være nyttig å ha gamle oppslagsverk for hånden, for å se hvordan artistene ble beskrevet i sin samtid, i stedet for i etterpåklokskapens lys. Det første popleksikonet som kom ut var Lillian Roxons «Rock Encyclopedia» i 1969. Her kommer Judy Collins etter Leonard Cohen, men det er selvfølgelig bare av alfabetiske grunner. Roxon beskriver derfor først hvordan Cohen debuterte på scenen som gjest på en konsert med Collins i Central Park. Han var pen å se på, men sårbar, med en skjelvende stemme. Så fortsetter hun om vår hovedperson her, oversatt etter beste evne: «Collins begynte i de dagene da det ei jente trengte mest var en trofast gitar, et sjelfullt uttrykk, et formidabelt repertoar av sanger fra andre tider og andre steder, og en fin, klar stemme å synge dem med». Roxon legger vekt på Collins’ evne til å synge sangene med overbevisning, og når mange andre fulgte etter mot slutten av 60-tallet får hun æren for å ha gjort det mulig for dem. Roxons rockleksikon slutter altså i 1969, og rekker så vidt å registrere at Collins har blitt skuespiller, som Solveig i en oppsetning av «Peer Gynt». De trengte noen som kunne synge «Solveigs sang» ordentlig. Lillian Roxons «Rock Encyclopedia» er fortsatt tilgjengelig etter 50 år, og anbefales varmt.

I 1970 fikk Judy Collins en stor hit i Storbritannia med en acapellaversjon av «Amazing Grace», som ble liggende 67 (!) uker på den offisielle singellista. I 1975 kom hun med en versjon av «Send In The Clowns» fra Stephen Sondheims musikal «A Little Night Music». Denne singelen ble en internasjonal hit, og fikk Grammy for beste sang, en pris som riktignok formelt går til komponisten, ikke sangeren.

Vi skal gjøre en lang historie ganske kort nå, men Judy Collins har også gitt ut noen bemerkelsesverdige album høyt oppe i pensjonsalderen. «Strangers Again» fra 2015 er et duettalbum, med bl.a. Jackson Browne, Willie Nelson, Michael McDonald, «Send In The Clowns» med Don McLean – og Thomas Dybdahl, som får synge sin egen «From Grace» sammen med Judy Collins. I 2017 ble hun Grammy-nominert igjen, for albumet «Everybody Knows» sammen med Stephen Stills.

I 2013 åpnet Judy Collins et nytt julealbum med «Angels In The Snow», for oss bedre kjent som «Engler i sneen», som hun hadde hørt i engelsk versjon på albumet Jonas Fjeld ga ut med Rick Danko og Eric Andersen i 1991. Dette ledet langt om lenge fram til et nytt samarbeid, albumet «Winter Tales» med Fjeld og hans følgesvenner i Chatham County Line. Her gjentar hun sangen sammen med opphavsmannen, som selv synger det første verset, på norsk. Albumet toppet Billboards liste for bluegrassmusikk i fire uker rundt jul.

Over 50 år etter gjennombruddet har Judy Collins fortsatt en usedvanlig klar og nydelig røst, som passer perfekt til Jonas Fjelds karakteristiske rustne herrestemme. I et intervju med New York Times beskrives prosjektet som «a hygge folk collection», som et lett anvendelig skandinavisk trendbegrep for utlendinger. Jeg mente at albumet ville være perfekt for den kalde, fine tida vi hadde i vente. Så ble det bare ikke kaldt i det hele tatt, men det kommer forhåpentligvis nok til å bli fint å høre Judy Collins med Jonas Fjeld likevel, når de neste uke legger ut på norgesturné sammen.

Mer fra Dagsavisen