Egentlig er det jo en helt umulig oppgave å velge kun femten bøker fra ti år, i et land der det hvert eneste år gis ut flere hundre bøker, både norske originaler og oversatte titler fra alle mulige språk, i det som fins av litterære sjangere.
Likevel stikker noen bøker seg ekstra fram, ikke minst sett litt på avstand. Her er min høyst subjektive liste over femten av tiårets beste leseopplevelser, bøker som på ulike vis også sier noe om 2010-tallets Norge og Verden.
Lista er ikke rangert, og av enkelthetshensyn er kun norske bøker for voksne tatt med. De presenteres alfabetisk etter forfatterens etternavn, ikke rangert.
Brit Bildøen, «Sju dagar i august», Samlaget, 2014
Åtte år etter terroren 22. juli 2011, står Brit Bildøens «Sju dagar i august» fra 2014 fremdeles igjen som en av få, og kanskje den beste, skjønnlitterære boka som eksplisitt tar opp terroren. Handlingen er lagt til 2019, og Sofie, som mistet datteren på Utøya, er slett ikke ferdig med sorgen selv om alle rundt henne ser ut til å ha gått videre.
Romanen handler også om parforhold, om det som holder oss sammen og det som støter oss fra hverandre. Om vennskap, kollegaer, omgangsformer og sosiale forventinger. Den tar opp byfornying, idealisme, og klimaproblematikk.
Alt dette godt og klart skrevet, uten at Brit Bildøen blir for tung og pedagogisk. Her er sorg og sinne, men også humor og sarkasme.
Les hele anmeldelsen her: «Det er sant at sorga blir mindre. Det er også sant at sorga blir større»
Lars Saabye Christensen, «Byens spor»-trilogien, Cappelen Damm, 2017, 2018, 2019
Lars Saabye Christensen er virkelig en glitrende skildrer av Oslo. Ofte oppsummerer han gode innsikter i en skarp observasjon, et lite gullkorn av den typen som lett kunne trykkes opp og rammes inn. Ikke fordi det er billige floskler han driver med, men fordi Saabye sier kloke ting om livet, og – ikke minst – om døden. Særlig i tredje bind, som tar opp forfatterens kreftsykdom.
Les også: Saabye skriver om kreften
Hovedpersonen i trilogien er imidlertid Maj, som vi følger noen tiår etter krigen, som hustru, mor, venninne, yrkeskvinne og aktiv i Røde Kors. I tillegg til en lang rekke andre personer, entrer også karakterer fra Saabyes tidligere romaner, som «Beatles» og «Halvbroren», scenen mot slutten.
Trilogien er mollstemt, men likevel oppløftende, nydelig skrevet og tilgjengelig også for dem som ikke kjenner forfatterskapet fra før.
Les også anmeldelsene av:
Bind en: «Byens spor: Ewald og Maj»
Bind to: «Byens spor: Maj»
Bind tre: «Byens spor: Skyggeboken» – Livet er den tida det tar å dø
Medalje til Saabye: – Flytt terrorsikringen på Karl Johan
Erika Fatland, «Sovjetistan», Kagge forlag, 2015
En femhundresiders papirkloss av en bok om de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan høres kanskje ikke sååå veldig medrivende ut, sånn i utgangspunktet. Men i Erika Fatlands dyktige hender blir klossen til et eventyr.
Hun viser fram vanvittige diktatorer, kritikkverdige lokale skikker (for eksempel bruderov), og klarer hele tida å balansere mellom en interessant innføring i Sovjetistan-regionens historie, og de underlige tingene hun ser og opplever i nåtida.
Les også: – Sovjetnostalgien er enorm, sier Fatland
Også «Grensen» fra 2017, der Erika Fatland følger Russlands yttergrense mot andre land, er god.
Les også: Hun har et komplisert kjærlighetsforhold. Til Russland, som har erklært henne som sin fiende
Erika Fatland får dessuten plusspoeng for talen hun holdt ved bokmessa i Frankfurt, der hun forklarte at Erna Solbergs forsøk på å kontrollere Ways of Seeing minner om slik diktatorer holder på.
Les om Fatlands tale: – Kjære statsminister, det var dine uttalelser som var problematiske
Jon Fosse, «Andvake»-trilogien, Samlaget, 2007, 2012, 2014
Første bind av Jon Fosses kjærlighetstrilogi om Asle og Alida kom i 2007, men bind to og tre, samt samleutgaven, kom på 2010-tallet, så «Andvake» hører naturlig hjemme på lista likevel.
Det er fortellingen om det unge paret Asle og Alida på desperat boligjakt i Bjørgvin. Asle tyr til vold for å ordne situasjonen, noe de begge må betale dyrt for.
Det virkelig spesielle med Jon Fosses trilogi, er imidlertid den poetiske og nydelig rytmiske måten den er skrevet på. Han finner ord for den skjøre mellomfasen mellom søvn og våken, mellom dikt og minne, i klar, gullkantet prosa.
For «Andvake»-trilogien fikk Jon Fosse Nordisk råds litteraturpris. Trilogien er også blitt et vellykket teaterstykke.
Les også anmeldelsen av «Kveldsvævd»: «Andvake-trilogien liknar ikkje noko anna»
Johan Harstad, «Max, Mischa og Tetoffensiven», Gyldendal, 2015
Vennskap og kjærlighet, familie og barndom. Tilhørighet og hjemløshet, nærhet og avstand. Teater og kunst, musikk og skriving. Styrke og sykdom, trygghet og terror. Krig. Og fred. På 1087 sider får Johan Harstad plass til mange temaer, og mange personer. Men han turnerer det hele med imponerende letthet, i en roman som drar leseren elegant videre i den engasjerende historien.
Hovedpersonen er Max fra Forus utenfor Stavanger. Han flytter til USA, og får venner, utdanning og karriere der. Men han lengter også hjem. Hva er egentlig et hjem? Kanskje kan kunsten vise vei, i en bok som viser hvordan mennesker, hendelser, steder er forbundet på måter man knapt ante, skrevet av en forfatter som bedre enn de langt fleste klarer å formidle stemning, miljø, en slags følelse av å være til stede i noe som både er helt kjent og fullstendig nytt.
Les også hele anmeldelsen: «Billig er boka også, målt i sider per krone»
Vigdis Hjorth, «Arv og miljø», Cappelen Damm, 2016
For meg er Vigdis Hjorths «Arv og miljø» tiårets aller beste norske roman. Som anmelder var jeg heldig, og fikk lese i fred og ro før den enorme såkalte «virkelighetsdebatten» braket løs. Der ble Vigdis Hjorth anklaget for å henge ut den virkelige familien sin på ufine måter. Men boka står vel så støtt på egne bein, uten å tenke på forfatterens familie.
Romanen starter med et helt konkret arveoppgjør, der to av fire søsken favoriseres med hver sin hytte, mens de to gjenværende ikke får. Men den handler enda mer den andre arven, om opplevelsene og handlingsmønstrene vi har med oss fra oppveksten, fra familien. Hva er arv, hva er miljø, og kan disse skilles? Hjorth skriver intenst om å være et offer, og om ekstrabelastningen av å ikke bli trodd.
Prosaen er sylskarp, og speiler innholdet på glitrende vis – idet hovedpersonen blir mer og mer opprørt, blir også setningene lengre, mer intense, engasjerte.
Les også: «Arv og miljø» er fæl. Men god
Karl Ove Knausgård, «Min kamp»-serien, Oktober, 2009–2011
Første, andre og tredje bok i Knausgårds seksbindssyklus «Min kamp» kom riktig nok i 2009. Men den fjerde og femte kom våren 2010, og den sjette i november 2011. Serien har vært en så viktig del av 2010-tallets litteraturdiskusjon at den hører til på lista.
De første bindene er best. Oppveksten med en alkoholisert far er sterkt skildret, men jeg setter særlig pris på Knausgårds dissekering av småbarnslivet. Kjærligheten, men også kjedsomheten. Ambivalensen, ikke minst om man helst definerer seg utfra det man gjør som kunstner. Passasjene om kunst og skaping er generelt gode og originale, ditto det som handler om ekteskap og parforhold, om kunstnerens behov for å framstå på visse sett.
At Karl Ove Knausgård har vært ett av 2010-tallets aller største og viktigste litterære navn – i Norge, Skandinavia og Verden – er det absolutt ingen tvil om.
Merethe Lindstrøm, «Dager i stillhetens historie», Oktober, 2011
Det aldrende ekteparet Astrid og Simon er i ferd med å miste hverandre til hans demens, som gjør ham taus. De har uansett alltid tiet om ting, han om sin jødiske bakgrunn, hun om et barn hun måtte gi bort. Hushjelpen Marija blir deres venn og fortrolige, før hun plutselig sies opp. Hva skjedde?
Det som virkelig gjør «Dager i stillhetens historie» til en leseropplevelse som sitter i, er imidlertid måten Merethe Lindstrøm skriver handlingen fram. Det er prosa så elegant, så skarp, med et nær absolutt gehør for pauser, perioder – ja, stillhet. Rett og slett vakkert.
Nå er dessuten en god anledning til å anbefale Merethe Lindstrøms nyeste roman, «Fuglenes anatomi» – perfekt mørketidslesning, nydelig skrevet.
Og Dagsavisens anmeldelse av «Dager...»
Marte Michelet, «Den største forbrytelsen», Gyldendal, 2014
I «Den største forbrytelsen» forteller Marte Michelet norske jøders historie, og om det fanatisk ærgjerrige arbeidet norske nordmenn utførte for å tilintetgjøre en hel folkegruppe. Boka har undertittelen «Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust».
Hun følger særlig en jødisk firebarnsfamilie i Oslo; en brutal antisemittisk frontkjemper i Statspolitiet, og en tysk utsending fra sikkerhetspolitiet i Berlin. Historiene flettes sammen, og når sitt dystre klimaks idet den første transporten norske jøder går til Auschwitz 26. november 1942. Svært få norske jøder overlevde.
I «Hva visste hjemmefronten» fra 2018 fortsetter Marte Michelet prosjektet, og argumenterer overbevisende for at hjemmefronten visste hva som var i ferd med å skje, og siden har dysset ned sannheten.
Begge bøkene er lett og godt skrevet, med godt utporsjonert stoff.
Les også: «Dette er et av norsk histories mest dramatiske og grusomme kapitler»
Les også: Michelets bøker «er i ferd med å bli et nytt standardverk om et falmende norsk selvbilde»
Olaug Nilssen, «Tung tids tale», 2017
I starten er sønnen hennes som andre barn. Men fra to-tre år går utviklingen tilbake og feil vei. Autisme, sier hjelpeapparatet. Moren vil ikke godta det. Samtidig innser hun at hun trenger hjelp. Sønnen blir villere, sterkere, mister språk og begynner med selvskading.
«Tung tids tale» er en bok om kjærlighet. Om varme og styrke når alt føles kaldt og tungt. Det er en bok om å få hjelp. Prosessen man må gå for å orke å ta imot, og så igjen for faktisk å få det man har krav på. Man skal være frisk og sterk for å klare å bli syk.
Å kalle en bok for «ærlig» føles som en klisjé. Men denne selvbiografisk baserte romanen oppleves nå ærlig likevel.
Les også: «Hjarteopnande vakkert og uendeleg sårt om å vere forelder til eit barn som er annleis»
Tore Renberg, «Teksas»-serien, 2013, 2014, 2017
Hekkan, så løye! «Vi ses i morgen», «Angrep fra alle kanter» og «Skada gods» (2017) følger den små- og kanskje litt stor-kriminelle Hillevågsgjengen: deres leder Jan Inge, adhd-hypre Rudi, og hans elskede Cecilie. De heier på KrF fordi de liker sunne familieverdier og Jesus, de elsker metal og horror.
Plottene er artige, om enn stadig mer horroraktig blodstenkede. Men det som gjør Teksas-trilogien til noe mer enn kjapp underholdning, er for det første Renbergs gode bruk av språklige bilder, referanser, dialekt og tempo i den heseblesende, energiske teksten. Det er godt skrevet, i hurtigflytende prosa.
Dessuten sparkes det oppover, mot penger og makt og overklassens selvgodhet. Stavanger er kanskje ekstrem i sin oljerikdom. Men rike er vi nesten alle, her i verdens lykkeligste land. Kan det kanskje hende vi glemte noe på veien? En omsorg for våre medmennesker, kanskje?
«Skada gods» slutter med en cliffhanger. Kanskje kommer det mer fra Hillevåg? Jeg håper det.
Les anmeldelsen av
Bind 1: «Vi ses i morgen»
Bind 2: «Angrep fra alle kanter»
Bind 3: «Skada gods»
Åsne Seierstad, «To søstre», Kagge forlag, 2016
To norsksomaliske jenter går fra å være skoleflinke og kritisktenkende, til å dra til Syria for å bygge et muslimsk drømmerike i et fremmed land. Familien varsler politiet uten respons. Faren må selv dra på leiting etter døtrene.
Åsne Seierstads «To søstre» følger farens leteaksjon, og viser fram hvor det norske storsamfunnet sviktet og den radikaliserte islamismen tok imot. Hva skjedde?
Seierstad er dessuten forfatteren av den leseverdige «En av oss» fra 2013, om 22. juli-terroristen før og under terroren og rettssaken, og om hvilke følger terroren fikk for veldig mange liv.
Les også: «Knallsterkt om radikalisering»
Zeshan Shakar, «Tante Ulrikkes vei», 2017
Mo og Jamal vokser opp på Stovner på 2000-tallet. Begge deltar i et forskningsprosjekt om innvandrerungdoms liv. Skolelyset Mo fra den støttende familien skriver velformulert e-post til forskeren, fattige Jamal med den psykisk syke moren snakker inn lydopptak.
Zeshan Shakar viser tydelig fram hvilke hindre som ligger i veien for det som kalles «vellykket integrering». Dessuten hvor ulike liv «dere innvandrere» faktisk lever, hvor utrolig fjernt det egentlig er å klistre samme merkelapp på vidt forskjellige mennesker med helt ulike utgangspunkt, bare fordi begge har foreldre fra andre land enn Norge.
Det virkelig imponerende med «Tante Ulrikkes vei» er imidlertid hvor gjennomført godt den er skrevet. Måten de to unge mennene formulerer seg sier utrolig mye om status og tilhørighet, og om «vellykkethet». Det handler om klasse, økonomi, ressurser, men uten å stave det ut.
«Tante Ulrikkes vei» gir dessuten et glitrende tidsbilde av Oslo på tidlig 2000-tall.
Les også: «De er ikke innvandrere. De er født og oppvokst i Oslo»
Morten A. Strøksnes, «Havboka», Oktober, 2015
«Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider», lyder undertittelen på denne litterære sakprosaboka, og det er i grunnen en veldig god oppsummering.
To menn skal prøve å fange ei håkjerring, i det havet utenfor øya Skrova i Lofoten. Ventetida drøyer Morten A. Strøksnes med å fortelle om havet. Historier, myter, vitenskap og poesi, om det underlige livet som rører seg under overflaten. Han greier ut, ikke minst om menneskenes griskhet og ødeleggelser, noe som også gjør boka til en god representant for 2010-tallets fokus på klima, økologi, miljø i litteraturen.
Strøksnes skriver lett og medrivende, og klarer å gjøre langt flere enn den allerede fiskeinteresserte menigheten interesserte i det spennende grunnproblemet her: Lar håkjerringa seg egentlig fange?
Linn Ullmann, «De urolige», Oktober, 2015
Planen var å ta lydopptak av sin far, filmskaperen, i hans alderdom. De to skulle dokumentere aldringen, og lage bok sammen. Den boka ble det aldri noe av. I sin selvbiografisk baserte roman, må Linn Ullmann støtte seg mye til egne minner. Hun skildrer somre på Fårø, med en skokk søsken og søsknenes ulike mødre, og patriarken selv tronene over det hele. Dessuten en periode i ungdommen da hun bodde i USA, mens mor, skuespilleren, jobbet der.
Det er en varm og leken bok, men også dypt rørende. Aldring, hukommelse, kunst og familie – en ekte godteskål.
Les også: «Jeg vil ikke at det jeg skriver skal være sjarmerende»