Nyheter

En kongsgjerning

«Kongen» blir kronen på verket i Tor Bomann-Larsens åtte bind store biografi «Haakon & Maud», skriver vår anmelder.

BIOGRAFI

Tor Bomann-Larsen

«Kongen: Haakon & Maud bind VIII»

Cappelen Damm

«Konger er som klokker, man levde i Haakon VII’s tid. Konger bryter ikke med tiden, de er tiden.»

På dette viset definerer forfatter og biograf Tor Bomann-Larsen en kongsgjerning, og som ingen andre har han fanget tiden i kong Haakon VIIs virke, og tyngden av den så vel samtid som ettermæle. Haakon VIIs regjeringstid fra 1905 til 1957 la grunnlaget for begrepet «folkekonge», og dette har fulgt begge hans etterfølgere på tronen i tråd med hvordan de som faren og farfaren vant folkets tillit gjennom sin gjerning.

Selv en konge kan ikke be om kjærlighet, slår biografen fast og siterer den kommunistiske avisen Frihetens konklusjon før hjemkomsten i 1945, at kong Haakon gjennom sine gjerninger sto «i vårt folks bevissthet og tanker som en av folket selv». Høyere var det ikke mulig å komme, konkluderer Bomann-Larsen i inngangskapitlene på det som er det åttende og siste bindet i biografien «Haakon & Maud», løpende fra fredsvåren til kongens død i 1957.

«Kongen» må kalles kronen på dette biografiske storverket som vokste seg ut over utgangspunktet. Det skyldes et verdifullt tilfang av kildemateriale og da spesielt funnet i 2006 av kongens dagbøker, brevutkast og det som omhandlet hans «politiske regentskap». Dette får sin indirekte takk av forfatteren i et av kapitlene der han skildrer den vonde slutten på historien når Haakon VII rydder i sitt bo foran det uunngåelige.

###

Gjennom Bomann-Larsens drivende dramaturgi forvaltes materialet som ikke kastes eller brennes med kløkt og overskudd, og det tolkes og bringes videre inn i en kontekst der ikke bare historien om et liv og en kongsgjerning tar form, men også norgeshistorien gjennom den mest dramatiske perioden landet har gjennomgått i nyere tid. «Kongen» konsoliderer kjensgjerningen av hvordan Haakon VII i stor grad definerte det norske folks oppfatning av seg selv og sitt land. Det skjedde blant annet gjennom hans «nei» til Hitlers sendebud Curt Bräuer i de mørke vårløsningsdagene i 1940, og hans senere avvisning av presidentskapets krav om å abdisere og dermed gi naziregimet fritt leide til den norske tronen. Og gjennom krigsårene i eksil, levende sammenfattet i Bomann-Larsens sjuende bind «Hjemlandet», der Haakon VII ble den konstitusjonelle klippen over en vaklende eksilregjering i London og en motstandsbevegelse som ut fra Oslo ble ledet av blant andre høyesterettsjustitiarius Paal Berg og Einar Gerhardsen. Bak dem sto en hel hær i det skjulte.

Da Kongen og hans følge steg i land etter fem års eksil var det ikke bare en hel hær, men et helt folk han møtte, og i hans framtidsvyer lå det klart at den videre makten ikke skulle fordeles på de få og elitistiske. Da han nølende og etter overtalelse fra den kongelige storfamilien takket ja til den norske tronen i 1905, hadde han forhåpninger om politisk innflytelse. Det han fikk var derimot en svært viktig rolle i utformingen av det politiske Norge under sin regentstid, ikke minst i etterkrigstiden fra han knyttet tette bånd til konsentrasjonsleirfangen som i kraft av embetet som byens ordfører fulgte kongefamilien opp trappen foran «mursteinskatedralen» Oslo rådhus.

Vennskapet mellom kongen og den framtidige statsministeren i Arbeiderparti-regjeringen skulle vare helt fram til monarkens død. Om Einar Gerhardsen ble kongens mann, var også kongen Gerhardsens. Det er også kong Haakom som insisterer på at kommunistene skulle ha en plass i den første samlingsregjeringen for å sikre et «bredt grunnlag», og at den skulle ha en kvinnelig representant.

Les også: Endte opp med fire tusen sider

Bomann-Larsens malende beskrivelser over hvordan Oslo nærmest dramatiseres som i et overdådig og nasjonalsymbolmettet teaterstykke under mottakelsen av kongefamilien i 1945 er storartet lesning. Han skriver så løssluppent at man formelig rives med, samtidig er det med en penn som drypper sarkasme over vidåpne dobbeltbunner når han langer ut mot dobbeltmoral og forsøkene på å skyve gårsdagens feilvalg inn i glemselen.

Ikke minst får han fram storheten i kong Haakons forhold til folket han er valgt til å styre gjennom «tilgivelsesakten i Munkegaten» i Trondheim: «Kong Haakon var ikke bare utefronten og hjemmefrontens konge. Han var konge for dem som – i større eller mindre grad – hadde tatt feil». «Vi gjenreiser ikke vårt land – uten å stå sammen», hadde kongen sagt da han takket for lunsjen på Astoria. Det krevde forsoning. Derfor krysset han Munkegaten», skriver Bomann-Larsen med krimforfatterens yr når han beskriver en skrantende Ivar Lykke som i 1940 pliktskyldigst hadde signert abdikasjonstelegrammet og med det også ansvaret for administrasjonsrådets forhandlinger med Rikskommissariatet.

Da Haakon VII la ut på sin omfattende gjenreisningsturné i Norge etter krigen var fortsatt hvem som hadde stemt hva fem år før, et «høysensitivt tema» han ikke kunne røre. Skildringen av Kongens ensomme kveldsbesøk hos en kreftsyk Lykke er rent ut rørende.

Det er detaljene og det utsøkte destillatet av kildematerialet som gjør «Kongen» til et svært godt punktum, fra den helt hverdagslige poengteringen av det daglige været, via de storpolitiske funderingene under en storpolitisk kaldfront fra øst, til de alvorlige og sorgstemte passasjene om kronprinsesse Märthas sykdom og død i 1954.

Og blant dette igjen beske beskrivelser av for eksempel Haakon VIIs forhold til svenske kong Gustaf – den en gang så avholdte «onkel Gustaf» – etter krigen. Som når Svinesundsbroen skal åpnes og Bomann-Larsen med pinligheten i sentrum skriver: «Med 65 meters fallhøyde ba kronprinsen av Sverige den norske kongen om å åpne broen».

Les også: Om Haakon og Maud på Rød herregård

Når «Kongen» blir et mektig og verdig punktum på dette imponerende biografiske verket, er det ikke minst på grunn av måten Bomann-Larsen knytter monarkens handlinger og avveininger og gjerninger i hans siste år, til hendelsene i de foregående bøkene. Slik blir ikke boken bare en nødvendig, men også en naturlig avslutning, helt i tråd med skildringene av tiden etter fallet og lårhalsbruddet, hvor alderen spiller inn og spørsmålet om abdisering bringes på bane. Kong Haakon ga aldri opp «håpet om å ta skrittet fra rullestol til tronstol», men at det norske folk skulle avsette Haakon VII «var en absurd tanke».

Taktskiftene og siste akt beskrives gnistrende og med teft for historiens detaljer av en forfatter som ser spenningen selv i de mest unnselige halvsetninger. Slik maner han fram en konge av kjøtt og blod i ett med sitt folk, og med det også landet i seg selv i et bokverk som vil bli stående som selve standardverket over en mann og hans samtid.

Mer fra Dagsavisen