Sykdommene vi fryktet

Høsten 1942 fikk jeg mellomørebetennelse og ble lagt inn på St. Joseph hospital, «det katolske», og operert der. Dette var under krigen og før penicillinets tid i Norge, så jeg ble liggende der i tre uker og penslet med antibiotika flere ganger daglig. Jeg er blitt fortalt at legen som opererte meg het Johannes Thrane. Drammensere «opp i åra» husker ham; han tok mandlene deres!

Jeg husker fra årene etter denne innleggelsen, at de sykdommene vi fryktet mest var tuberkulose – «tubb», lungebetennelse, poliomyelitt – «polio» – og difteri, den farlige halssykdommen.

Fra tida mine foreldre var unge voksne, var det spanskesyken som preget sykdomsbildet. Det var en ondartet influensaepidemi med opprinnelse i Spania. Eneste medisin som ble benyttet var alkohol, ren sprit. Om den hjalp noe særlig er vel tvilsomt. Enkelte leger ble beryktet fordi de skrev ut hundrevis av resepter på sprit. Dette var i forbudstiden (1916 – 1927) så en fikk ikke kjøpt sprit lovlig uten på resept.

Det var særlig unge menn som ble smittet. De kunne bli smittet den ene dagen og dø den neste. Avissidene var fulle av dødsannonser. Eldre mennesker jeg har snakket med fortalte om uhyggestemningen som spredte seg i byen. Daglig hørte de tonene fra innleide korps som ledet an i sorgprosesjonene spille Chopins sørgemarsj, om igjen og om igjen. De dumpe slagene fra stortromma forsterket uhyggestemningen.

De fleste hadde selvsagt ikke råd til å leie korps til begravelsen. For de fattige var det redusert ringing med kirkeklokkene.

De vanligste barnesykdommene som min generasjon måtte ta med seg, var kusma, meslinger, røde hunder, vannkopper. Så langt jeg husker, ble det ikke gitt spesielle medisiner mot disse sykdommene. Men smøre oss med tålmodighet, det måtte vi. Og holde senga. Ut av senga kom vi bare når vi måtte på potta. Broren min var ni år eldre enn meg, måtte holde seg flere meter unna meg på grunn av smittefaren. Han var en snill bror som leste høyt for meg. Jeg husker enda, etter alle disse årene, da han leste om Sampo Lappelill og Alvekongen, en skummel og spennende fortelling av Topelius.

Hvem husker ikke helsekontrollene vi måtte gjennom i skolen? Veiing og måling, «rip» – pirquet – for å se om en testet positivt for tuberkulose, tæring. Helsesøster med «luseharva» (kammen) som sjekket om vi hadde lus og enda verre om noen hadde skabb, et sikkert tegn på manglende kroppshygiene. Når ordet hygiene nevnes, så føyer vi til tann og får tannhygiene. Skoletannlegen; ingen elever så på han/hun som en venn. I Drammen var sjefen for skolenes tannhelsetjeneste Ingeborg Brochmann, blant elevene kalt tante Pine.

Med grøss og gru leste vi om koleraepidemiene som herjet landet vårt og byen vår på 1800-tallet. Per Otto Borgen skrev i sitt byleksikon at det første tilfellet av kolera inntraff i Drammen 16. september 1832. Det var for øvrig også det første tilfellet av kolera i Norge. Det var hos Knud Jensen på Tangen. Han var kommet hjem syk fra Svelvik. Han døde etter ett døgns forløp. I de neste fire månedene ble 95 personer smittet. 59 døde. Likene ble om natten ført til Bragernes kirkegård der begravelsen ble foretatt av vektere. Koleraepidemier fulgte på rekke og rad i årene 1833, 1853, vinteren 1857–58 og siste gang i 1866 her i distriktet. Siste koleraepidemi i Norge var i 1873, nesten 150 år tilbake i tida.

Koleraen har sitt opphav i Sørøst-Asia, der koleraen fortsatt ligger latent i enkelte områder. Koleraepidemier har ikke nådd vår verdensdel på mer enn 100 år, så det er ingen grunn til engstelse. Sykdommen er ikke ført hit til landet med turister eller asylsøkere. Kolera er en akutt tarminfeksjon. Hovedsymptomet er vanntynn diaré, som fører med seg uttørring av kroppen. Væsketapet kan være så stort som 10 til 20 liter i døgnet. Det var da absolutt livsnødvendig med å få i seg tilstrekkelig væske. Det finnes også vaksine mot kolera, men det er ytterst sjelden eller aldri nødvendig for dem som har feriert eller bodd en tid i landene i Sørøst-Asia.

Øst for Drammen ligger nabobygda Lier. Der lå Lier sykehus, etablert 1926. Det tok imot pasienter fra Buskerud og Vestfold. På folkemunne ble sykehuset kalt Lierasylet. Det «å bli sendt til Lier» var ingen hyggelig beskrivelse. D et var ensbetydende med at vedkommende var blitt mentalt syk, blitt «gæren». Den helsebetegnelsen kunne følge deg resten av livet. Når folk hørte om lobotomien som var en behandlingsmetode som ble brukt der styrket ikke sykehusets renomé.

Liungene gjorde det til en slags næringsvei å ta seg av mennesker med redusert psykisk kapasitet, disse menneskene fikk betegnelsen «bortsatte». Så stor var denne gruppen av «bortsatte» at folketellinger før krigen viste at 10 prosent av Liers befolkning var sinnssyke.

I vårt distrikt virker førstelinjetjenesten innen helse til å være meget god. Sykehuset vårt har høy anseelse, mange har gode erfaringer fra innleggelser.

Men valget av tomt for nytt sykehus er det fremdeles en del her i byen som mener er på grensen til sykt.