Fremskrittspartiet går tilbake 0,5 prosentpoeng og har nå en oppslutning på 7,2 prosent på en partimåling Norstat har gjort for NRK og Aftenposten i juni (5. juni 2019). Da er det bare en ting å gjøre: Dra innvandringskortet.
Og det gjør Jon Engen Helgheim. I velkjent stil dundrer han løs mot muslimer. Nå er fokuset blant annet på dem som har bostøtte og av religiøse grunner ikke vil ta opp lån. Men meg bekjent er det slik at folk som får bostøtte kan ha problemer med å få boliglån, fordi inntekten er for lav. En ørliten strek i regningen, Helgheim?
Kommunevalget nærmer seg. Spennende tider. Men først står sommerferien for døren. Klasseromsdører lukkes. Og samtidig åpnes mine erindringsdører.
Jeg begynner med en diskusjon i en sjette klasse. Denne skoletimen ble en verdikommisjon verdig: Hvilket yrke er drømmeyrket? Det var brannmann og pol’ti og frisørdame og «lege for jeg vil hjelpe folk.» «Er det ingen av dere som vil bli lærer, da?» spurte jeg forhåpningsfullt. Mange ristet på hodet. Anders forklarte: «Nei, jeg tror jeg vil bli økonom. Jeg vil nemlig tjene penger. Mange penger.» De snakket og snakket. Om lønn og biler og store hus med svømmebasseng. Så utbrøt Marit: «Jeg vil bli bonde, jeg. For jeg vil bli noe jeg liker. Er hos tante og onkel hver sommer og der har ’em dyr og det er så koselig.»
Et nytt moment ble brakt inn i yrkesdebatten: Trivselsfaktoren. Marit fortsatte: «Også har ’em sånn gammaldags trestige og den er så god å ta på og det sier ’em er fordi så mange har brukt den.»
«Trestige,» fnøs den kommende økonomen. «I dag bruker vi aluminiumstige. Den er mye lettere å flytte på.» Marit ristet oppgitt på hodet: «Du skjønner ingen ting, du!»
Hvem skjønner hva? Jeg ser de to stigene for meg. Marits gamle, sølvgrå trestige. Generasjoners slit i grått treverk. Og aluminiumstigen. Hard, kald – og lett å håndtere. Så hva velger vi?
Livet består av prioriteringer og vanskelige veivalg. Kanskje bringer livet oss inn på sidespor vi tror leder ned i avgrunnen, men som viser seg å føre ned til en blomstrende grøft full av nye muligheter.
Vi mennesker har en egen evne til å ville klatre. Ikke noe galt i det. Men er det for å se bedre, mon tro? Slik tenker jeg:
Hierarkiets pyramide har irrganger, tunge å gå,
så skal du til topps, lille menneske, da må du huske på
at den som står øverst på stigen, vil avkreve hele deg,
din lojalitet, din støtte; snill lydighet blir din vei
hvis du ønsker å klatre etter. Og husk: Ser du ned en stund,
er det lett å miste balansen og falle på ukjent grunn.
Du så, og stigen ga etter. Å reise den er ikke lett.
Kan hende du har, lille menneske, blitt påført karriereretrett?
Men i den grøft du har havnet, skal du sette deg ned og se.
Kanskje jordsmonnet der nede er et fruktbart voksested?
Mon ikke blomsterprakten kan være vel så stor
som den du ante fra oven da du skimtet en naken jord?
Der opp mistet du sikten, og planetene er for fjerne.
Men nede i grøften vokser mang en oppnåelig stjerne.
Så var det Anders. Klassen hadde matematikkprøve. Brøk dele på brøk. Helt på trynet. Eller på hodet. Det var noe med at noe skulle snus. Og så kom oppgaven om Per som var 152 cm og hadde en søster som var 10 cm lavere enn broren som var 8 cm høyere enn moren som var 12 cm lavere enn faren som var 30 cm høyere enn Per, og hvor høy var da søstera?
Det var i begynnelsen av juni, og klasserommet var varmt. Plutselig reiser Anders seg og går opp mot tavla. Alle hoder farer opp fra duknakkete posisjoner. Lange blikk borer seg inn i Anders sin rette rygg. Han griper den våte svampen, snur, går målbevisst tilbake til sin plass, plasserer den våte svampen pent på pulten og legger hodet oppå svampen. Så ser han opp på læreren som spør hva i all verden han gjør? «Jeg?» svarer gutten. «Jeg? Jeg legger bare hodet i bløt.»
Ja, matematikk er krevende. Regler må kunnes. Ellers blir det feil. Det er noe de fleste vet. Det visste også 10-åringen Harald. Mens de andre i klassen slet med pluss og minus, gange og dele, arbeidet han med kompliserte brøkregnestykker. I noen uker hadde han fordypet seg i brøkens mysterier. Regnet og regnet – og fått det til.
Jeg går rundt i klassen, hjelper dem som trenger det, stopper ved Haralds pult, setter meg ned ved siden av han og roser den matematikkelskende guttens arbeid. «Dette ser jo riktig ut alt sammen,» sier jeg. «Du har virkelig fått det til.» Gutten tar en liten regnepause, ser opp på meg, og med et glimt i øyet kommer kommentaren: «Men Unni, vet du hva en brøk egentlig er?» Jeg ser forundret på han.
Og før jeg rekker å legge ut om teller og nevner og ekte og uekte brøker, gir han meg svaret selv: «Jo, en brøk, skjønner du, det er en strek i regningen.»