Nyheter

Møt MIF-supporter Ronny før Ælv Classico

- Det er en spesiell følelse å se våre elskede brune menn stå på Marienlyst for å nedkjempe de perfekt anlagte frisyrene og de illsinte tatoveringene, skriver Ronny Johnsen.

Norges Fotballforbund deler ut 2700 minutter til hvert lag i Eliteserien, som lagene kan benytte til å vinne fotballkamper. Femten kamper hjemme og femten kamper borte. For Strømsgodset så holdt ikke det i fjor. De måtte ha tre minutter til. I den aller siste kampen mot Stabæk. Tre minutter på overtid kom målet som sørget for uavgjort. Ikke seier selvfølgelig – uavgjort. Da kom det helt korrekte spørsmålet til oss som kommer fra ei lita bygd med store drømmer, om vi helst skulle sett at de rykket ned?

Vi har alltid svart at «Ælv Classico» er et høydepunkt for oss, så det at en spiss uten tillit forvillet seg inn i et skadeskutt forsvar på Nadderud og snublet inn en tilfeldig scoring, det var helt greit.

LES OGSÅ: Tribunekultur. Et ord de såvidt klarer å stave på Isachsen Stadion.

For det er en spesiell følelse å se våre elskede brune menn stå på Marienlyst for å nedkjempe de perfekt anlagte frisyrene og de illsinte tatoveringene. Det er ingenting som er bedre, men det er heller ingenting som er verre. Vi har pyntet oss med den fineste drakta, der det står «lagånd, innsats og kameratskap». Vår lillebror har pyntet seg med de store firmalogoene på brystet og begge lag trenger poengene. På tribunen derimot så er det ikke poeng det handler om. Det handler om den umulige oppgaven det er å karre seg opp i knestående etter et stygt tap mot et lag du bare må vinne mot. Nå skal det sies at vi i Mjønda’rn har aldri kjent på den følelsen mot Strømsgodset før, men vi kan ane hvordan alle de blå har det når det skjer igjen og igjen.

I 2015 kom 1–1 som et sjokk på alle blå venner. Vi brune feiret det som en seier. Ingen trodde på oss, og de siste ti årene har unionistene brukt mer tid på å hate Mjønda’rn enn å elske sitt eget lag, så det å frarøve Drammen to poeng og ta med seg ett hjem til bygdefolket var en opplevelse vi aldri glemmer.

På høsten samme år, var Strømsgodset overlegne på Isachsen stadion. I noen minutter. De puttet to raske mål og lekte seg inn til pause. Etter pause smalt det to ganger. Voldsomme smell og det stod 2-2. Så var kampen over. Strømsgodset var ferdig og Mjøndalen var ferdig. Men det var én utpå matta der som hadde blitt ydmyket av Mjønda’rn før. Han var ikke ferdig. Han som skulle få en million i kontanter hvis han klarte å holde Brann oppe i Eliteserien i 2014. Alle husker hvordan det gikk, og han pakket ryggsekken i Bergen og ruslet inn i garderoben på Marienlyst igjen. Med nedrykket til Brann i hjertet så gikk det som det måtte gå. Han senket oss på overtid.

I Mjønda’rn så gratulerer vi alltid det beste laget, men vi er også vanvittig stolte over prestasjonene til spillere, trenere og alle rundt klubben som gjør livet som brun til en reise av kjærlighet og vennskap. Selv på dager med tap. Andre fotballsupportere klatrer på balkonger for å slåss når de blir sendt ut av cup`en.

Ja, for ingen har vel glemt 1. juni i 2017?

I Mjønda’rn har vi alltid blitt sterkere av motgang. Jo mer dritt som kommer, jo større blir drømmene. Når spillerne ikke gjør som Vegard Hansen sier, eller Hansen nekter å høre på spillerne, så hender det at vi taper. I tunge tider der vi misser et opprykk eller ikke har nok poeng til å holde oss i Eliteserien, så støtter vi hverandre mer enn noen gang. Uansett hvor vondt det er, vi holder sammen.

Men én ting kommer både brune og blå supportere til å være enige om på fredagskvelden når Mjønda’rn reiser hjem med tre poeng.

Det overtidsmålet på Nadderud i fjor, det gjorde bare vondt verre.

Mer fra Dagsavisen