Nyheter

Kulturekteparet Alsvik på Austad

Otlu og Henning Alsvik levendegjorde kulturlivet i Drammen gjennom flere tiår, med sitt kunnskapsrike og innsiktsfulle arbeid.

Bilde 1 av 4

ELISABETH HELGELAND WOLD

Otlu Alsvik (1913–1994) var litteraturkritiker og bibliotekar og virket blant annet som teater- og bokanmelder i Drammens Tidende. Ektemannen Henning Alsvik (1911–1995) var kunsthistoriker og direktør ved Drammens museum i mer enn 30 år, og samtidig en produktiv forfatter. Ekteparet var svært opptatt av den lokale forankringen og om Drammens historie, til tross for at ingen av dem opprinnelig var drammensere. Otlu var fra Halden og Henning fra hovedstaden. Men det var i Drammen de skulle ha sitt virke og sitt hjem – som etter hvert skulle fylles med litteratur, kunst, musikk og fire barn. (Og to av dem, Otlu Marie Alsvik og Torkild Alsvik, møter undertegnede på Drammens Museum for å være førstehåndskilder til denne historien).

Den første tida etter at de giftet seg bodde de i sidebygningen på Nordre Brantenborg, og det var nok her at lille Torkild og hans to brødre lærte å lese. Lillesøster og attpåklatt Otlu Marie, oppkalt etter mor og mormor, ble født etter at familien hadde flyttet til Austad. Alle fire Alsvikbarna leste lenge før de begynte på skolen, og de ble tatt med på Drammens Museum og på kunstutstillinger fra grytidlig alder. Men ikke til det kjedsommelige, barna til Otlu og Henning Alsvik fant glede og underholdning i kulturens verden allerede i unge år, blant annet i toppetasjen på Børs-bygningen, der Drammen Kunstforening holdt til på 50-tallet. Der fikk de treffe både kunstnere og publikum. Fru Maggen Christiansen (enke etter byens store forfatter Sigurd Christiansen), var en av dem som Alsvikbarna husker godt. En gjenganger av utstillere i Drammens Kunstforening, var maleren Erling Clausen, som dessuten prydet alle veggene i det Alsvikske hjem på Austad med sine fargesterke malerier, og som ble en god venn av faren.

Henning Alsvik var direktør på Drammens Museum i en tid da museet vokste. Samlingene økte, og lystgårdene Gulskogen og Austad ble overlatt museet. Han måtte også takle problemene med Friluftsmuseet som ble påbegynt på Nordbykollen, men som seinere måtte flyttes til Bragernesåsen. Utenfor arbeidet var han bl.a. et aktivt styremedlem i Drammens Kunstforening. Han var aldri formann, men han satt i styret i mange år. Selv om Henning Alsvik var kunsthistoriker av utdanning, så var synsvinkelen vid. Hans virke som museumsdirektør var i høy grad også rettet mot tidligere tiders folke- og dagligliv i Drammen og Buskerud.

Og det var mer enn kunst som sto i begivenhetenes sentrum i Drammen kunstforening: Tidlig på 70-tallet opplevde de en revolusjon, da hele styret ble kuppet på et årsmøte – alle måtte gå! En gjeng radikale fra bygdene i Buskerud, med en av datidens politiske stemmer, kunstner Asle Raaen i spissen, sto for kuppet, eller skal vi si forsøket. Det varte nemlig ikke lenge før den røde bølge stilnet, og det gamle styret ble gjeninnsatt. De radikale hadde ikke skjønt at de faktisk måtte jobbe.

– Far gikk på kontoret hver dag og kom hjem til middag klokka fire. Vi visste vel ikke så mye om hva dagene hans inneholdt selv om vi etter hvert ble kjent med museet. Og vi ble tatt med på Austad gård mens restaureringen foregikk, og vi var på Gulskogen, forteller Torkild Alsvik.

De var ikke kun formidlere av kunst og kultur, men også utøvende. – Far var flink til å tegne, minnes Torkild Alsvik og forteller at faren tok et brevkurs i tegning mens de fremdeles bodde på Brantenborg. Det var ellers et veldig musikalsk hjem. Far Henning var selvlært på fiolin mens mor Otlu spilte piano. Hele familien spilte etter hvert sammen, men ambisjonen var kun til husbruk, og etter endt stuekonsert, kunne en av barna utbryte: «Nå var vi flinke, vi avsluttet helt på likt!»

– Mor tok pianotimer hos Liv Eriksen, kona til sogneprest i Strømsø Bjarne Eriksen. Jeg var med, og pleide å ligge på gulvet å tegne mens mor øvde. I vår familie hadde vi noe som het Beethovens julekake, det var fordi mor hadde notert seg oppskriften hun fikk av prestefruen bak på noteheftet, minnes Otlu Marie Alsvik.

Otlu Marie og Torkild Alsvik forteller at moren hadde bøker over alt, og jobbet med tre av gangen; en som hun leste, en hun fordøyet og en hun skrev om. Som litteraturkritiker var Otlu Alsvik kjent for sin grundighet, innlevelsesevne og åpenhet, og det skinte gjennom at hun var kvinnesakskvinne. Hun bidro i en rekke kvinnetidsskrifter og kvinneblad, og drøftet ofte kvinnelige forfatteres strategier og posisjonering i det litterære landskapet. Hennes anmeldelse av Mykles «Sangen om den røde rubin» i 1956 var uten moralisering, men hun kritiserer likevel forfatteren for å ha gitt for stor plass til det seksuelle, romanen hadde ikke en «skikkelig likevektig komposisjon». Samtidig understreket hun at «det er en linje i romanen, at den tross alt har en hensikt». Otlu Alsvik var i alltid opptatt av litteraturens hensikt.

Ekteparet Alsvik var ikke typiske friluftsmennesker og turfolk. – Vi var ikke på søndagsutflukter som andre familier, men vi var ute likevel, minnes Torkild som aldri så faren med ski på beina. Men barna lærte likevel å gå på ski. Og da minstejenta skulle lære, ble mor Otlu like godt med på skikurs hos Sissi Resch på Austadjordet.

– Vi hadde ikke bil i barndommen, så når vi skulle på hytta på Hvaler var det tog og ferje og drosje. Men etter at far hadde fylt 60 år, fant han ut at han skulle ta sertifikat. Og ikke lenge etter at han stolt kom hjem med førerkort i hånden, kom mor etter. Hun hadde tatt kjøretimer i hemmelighet, forteller Otlu Marie og Torkild. De to er enige om at foreldrene ikke var så gode sjåfører, og røper muntert at blant naboene på Austad kunne høres når faren var ute og kjørte: «Pass opp, der kommer Alsvik!»

Det var populært blant ungene på Austad å ringe på hjemme hos familien Alsvik. I gangen hang en reproduksjon av den danske tegneren Aage Sikker Hansen, motivet var en kvinne uten klær. Hver gang døra ble åpnet, kikket nysgjerrige unger inn, og håpet nok å få et glimt av den nakne damen på veggen.

Otlu Alsvik tok de unge, kontroversielle poetene på alvor, og var aldri ute etter å slakte noen. Det kunne være en glød til noe, og den ville hun ikke slukke. Tvert imot ønsket hun heller å oppmuntre de unge forfatterne. Som hun skrev i anmeldelsen av lyrikksamlingen «Livstegn» av drammenser Øyvind Risvik: «Ved sin enkelhet kan den finne veien til lesere som ellers holder seg langt borte fra våre dagers diktsamlinger». Forfatteren var takknemlig for den oppløftende kritikken, og har selv sagt: – Litteraturanmelder i Drammens Tidende Otlu Alsvik skal ha takk for at hun tok seg tid til å lese den før hun kom med sin, utrolig nok, positive anmeldelse. Ære være henne for det.

Ekteparet Otlu og Henning Alsvik var vevet sammen i det lokale. De utrettet mye og betydningsfullt arbeid for Drammens lokal- og kulturhistorie, både i sin samtid og for ettertiden.

Takk til Otlu Marie Alsvik og Torkild Alsvik

Kilder:
Norsk Litteraturkritikks historie
Store norske leksikon

Mer fra Dagsavisen