Nyheter

Gunhildstranda i Støa var best

Vi fisket dassmort fra verandaen i bua, bygde sandslott og kjøpte tyggis hos Mosse og Arne. Somrene i Støa var fulle av minner.

Bilde 1 av 6

ELISABETH HELGELAND WOLD

I et hvitmalt gammelt hus i Støa ble flere somre i barndommen tilbrakt. Det var besteforeldre våre som leide det hyggelige huset, de hadde vært der siden før krigen. Gunhild som eide huset, flyttet ned i den røde bua ved vannkanten, som sto på søyler og klorte seg fast i granitten, eller hun flyttet inn til Holmsbu sentrum, der hun delte hus med venninnen og kollegaen Nelly.

Gunhilds hus i Støa var barndomshjemmet, der hun hadde vokst opp med foreldre og fire eldre brødre. Den ene, Oskar, kan jeg huske. Han hadde fiskeskøyte og kjørte stadig forbi. «Der er´n Oskar» sa de voksne, og så var det opp med en arm og hilse, og Oskar vinket tilbake. Han hadde de beste rekene i Holmsbu, og folk sto i kø på brygga for den rosa fangsten.

Min far har fortalt mange hyggelige historier fra barndomsårene sine i Støa, om båtene, om alle menneskene som kom og gikk. Men noen av fortellingene var også dramatiske, som da han som ung gutt reddet en jente fra å drukne, og senere faktisk også fetteren sin. Begge episode hadde gjort sterkt inntrykk. Både på livredderen og på dem som ble reddet. Han fortalte om malerne selvfølgelig, og særlig om Henrik Sørensen. Hans hus lå rett overfor Gunhildhuset, ved andre enden av Støastranda, og det var utsikt til kortveggen på malerens hus. Hver eneste morgen gikk vinduet opp og Henrik Sørensen tømte innholdet av sitt nattmøbel ut. De fniste nok sikkert litt, både unge og voksne naboer i Støa av den store kunstnerens morgenritual.

Min tante har fortalt om en gang da de var ute i en båt med en av de gamle fiskerne, og da fiskeren måtte gjøre sitt fornødne, tok han bare et øsekar. Det gjorde nok forskrekkelig inntrykk på små barn og pene mødre på 50-tallet, men de har alle ledd godt av den episoden i ettertid.

En annen som tilbrakte somrene i Støa på 50-tallet, og som også husket kunstnerne godt, gikk blant annet ærend for Henrik Sørensen, og tjente litt penger på det, men ellers hadde ingen barn adgang i huset hans. Men Sørensen sa om lille Bjørg at «håret hennes var som en gylden kornåker», og det må jo være det aller beste minnet, så fikk han ellers være litt brysk.

Oppe på Støaveien lå huset hvor søskenparet Mosse og Arne Sørensen drev landhandel. Det beste av alt på Holmsbuferiene våre på begynnelsen av 70-tallet var å gå opp dit, like mye for opplevelsen som for tyggisen vi kjøpte for kronene vi fikk av bestemor «Bebe». Vi gikk opp grusen ved Gunhildhuset, sprang oppover Kvingebakken noen få meter, før vi svingte inn på stien som var opptråkket av Støaboere, en slags snarvei, gjennom enga i hagen som lå nedenfor Sørensens hvitmalte hus. Inne hos Mosse og Arne var det alltid hyggelig stemning – koselige handlende og blide ekspeditører. «Hei, hei, skal dere ha tyggegummi i dag også?» Og det skulle vi naturligvis. En lang remse med kule-tyggis sto på vår handleliste, ordet remse minner meg fremdeles om gullet vi kjøpte hos Sørensen.

De solgte alt mulig hos landhandleren i Støa. Blomster, grønnsaker, melk, brød og hermetikk, skolisser, spiker og myggspray. Mel, sukker, smør og solbriller. Fyrstikker, lakris og doruller. En liten tur der inne var et eventyr og oppdagelsesreise, hvis man kom fram blant kasser og stabler.

Om ettermiddagene ventet vi på farfar som kom fra jobb i Drammen. Han parkerte på den ene, trange parkeringsplassen som tilhørte Gunhildhuset, han hadde hvit skjorte som var brettet opp på ermene, dress og slips og med jakken over armen. Han skiftet i en fei og kom ut igjen iført badebukse og okergule Puma joggesko. Deretter gikk han ned stentrappen i hagen, forbi epletreet og ned enda en trapp, den som gikk rett ned på sandstranda. Han marsjerte så rett ut i vannet – med joggesko. Farfar badet alltid med joggesko.

Den lille røde bua på pilarene ved brygga hadde opprinnelig vært en fiskerbu, hvor garn ble hengt opp og fiskeredskap sto, har tanten min fortalt. Den ble siden bygget inn så man kunne bo der, og foreldrene mine og lillebror bodde der av og til, mens søster og jeg lå oppe i Gunhildhuset med besteforeldrene, tante, onkel og fetterne våre. Bak bua ble det utover dagen beleilig skygge, og på varme dager var det deilig å ligge på gummimadrassen og ta en liten siesta. Jeg kan huske lukten av den varme madrassen, og hvordan det var og ligge der og i halvsøvne betrakte strandlivet.

På stranda til Gunhild var sanden nesten hvit, og innerst ved den bratte fjellveggen, vokste det bambus – det var nesten som en sydhavsøy. De voksne koste seg ofte i aftensolen på den hvite sandstranda, i blomstrede campingstoler med kaffe på kanne. Jeg fikk også kaffe, i egen kopp, med fløte og en sukett. Det smakte deilig, hvis man ser bort fra kaffesmaken.

En gang tidlig på 70-tallet måtte det bygges en helt ny brygge hos Gunhild. Og den gangen ante jeg ikke hvilket drama som lå bak den flunkende nye, flotte brygga. I voksen alder har jeg blitt fortalt at det var to lokale snekkere som skulle gjøre jobben med å lage ny brygge. De ankom, sjanglende nedover grusen i Kvingebakken – fulle som øsekar. Gunhild, stakkars, hadde blitt litt forskrekket, men snill som hun var, hadde hun lagd middag til karene. Og brygge ble det, en fin en som sto i alle år siden.

Huset til Gunhild ble dessverre revet på 80-tallet, og på mine vandringer i Støa i nyere tid, er det vanskelig å spore det som en gang var – bortsett fra den røde bua. Men vi har pappas fine fotografier, og vi har hatt mange morsomme mimrestunder, så Gunhildhuset i Støa lever likevel videre.

Mer fra Dagsavisen