Nyheter

Gruveslit og blå drømmer

Våren erklæres for åpnet idet Blaafaveværket starter sesongen. Og sånn har det vært i 50 år.

Bilde 1 av 4

ELISABETH HELGELAND WOLD

Jeg husker mitt aller første møte med Blaafarveværket som om det skulle vært i går. Først og fremst minnes jeg de franske kuene til Christian Skredsvik, men også den enorme Glasshytta og de hyggelige små husene rundt, grønne plener og høyreiste bjørker. Jeg var 12 år og slukte alt om maleren, bygdas store sønn, som riktignok havnet i Eggedal noen kilometer unna. Men Christian Skredsvik (1854–1924) var født på Modum, og det var sikkert grunnen til at det nettopp var hans kunst som skulle pryde veggene på Værket på den aller første utstillingen i 1978.

Maleriene med dovent bondeliv og tykke gullrammer bergtok undertegnede, og nyromantikkens Skredsvik tok tak – jeg var solgt. Og det er barndommens minner som kanskje er de aller sterkeste, de som fester seg som sådde frø på marken, og som man senere i livet kan høste fra. I alle fall føles det slik, hver sommer går turen til Blaafarveværket.

Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1776, den gang stakkars sinnssyke Christian den 7. var konge av Danmark-Norge. Han hadde mange år igjen å leve, men sønnen, den senere kong Frederik den 6., måtte etter hvert steppe inn for sin syke far. Etter den største økonomiske katastrofen i dansk historie, statsbankrotten, ble kong Frederik tvunget til å pantsette Blaafarveværket hos den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg for et lån på 250.000 mark i 1813, året før hans tid som norsk konge var forbi.

1821–1849 blir kalt verkets storhetstid. Det var da Norges største industribedrift og dekket 80 prosent av verdensmarkedet for blåfarge. På grunn av konkurranse fra syntetisk ultramarin og den økonomiske krisen under de Europeiske revolusjonene i 1848, gikk Blaafarveværket konkurs i 1849 og virksomheten opphørte helt i 1898.

Museet på Blaafarveværket fyller 50 år, og i dette jubileumsåret var det også på sin plass at de ble kåret til Årets Museum 2018. En gjev utmerkelse i knivskarp konkurranse med andre prestisjetunge museer. Det var i 1968 at ekteparet Kjell Steinsvik og Tone Sinding Steinsvik reddet de gamle bygningene og området rundt. De skjønte at historien om den vakre blåfargen og gruvesamfunnet på Modum kunne og måtte bevares. Kultur- og industrihistorien har blitt forvaltet og foredlet på beste måte. For en gave til oss, har jeg ofte tenkt – så heldige vi er som har fått lære om den utsøkte blåfargen fra de dype gruvene som var ettertraktet over hele verden, og som kunstnerne elsket.

Peder Balke er den eneste kunstneren som vi vet har kjøpt fargepigment direkte fra Blaafarveværket. I verkets arkiv finnes det en bestilling fra Balke, datert 20. august 1835 på kobolt, en farge som var vanskelig å få tak i, og som dessuten var mye dyrere i Paris enn på Modum. Den berømte blåfargen er på et vis bindeleddet mellom museet og kunstutstillingene som også etter hvert Blaafarveværket ble kjent for. Tusenvis av vakre kunstskatter har gledet publikum på Blaafarveværket fra 1978 – ti år etter at ekteparet Steinsvik overtok og lagde museum. Det er nettopp denne kombinasjonen som har gjort at Blaafarveværket har blitt en så stor suksess; industrihistorien møter kunsten.

Blaafarveværket betyr mye for mange. Her har vi tilbrakt noen timer hver eneste sommer. Vi har sett utstillinger, spist pannekaker og sett Haugfossen bruse i vårflommen, hatt piknik i gresset på Nyfossum og besøkt det vakre Kittelsen-museet ved gruvene. Der oppe er det spektakulær utsikt over Modum, og kanskje har vi vært heldige og sett flere av Theodor Kittelsens troll på veien opp? Jeg har sett eventyret sammen med Tone Sinding Steinsvik, da hun og jeg kjørte med lynets hastighet opp til Kittelsenmuseet i 2015. – Ser du trollet??! Og det gjorde jeg.

For mine egne barn har også Blaafarveværket vært en del av sommerens fornøyelige holdepunkter. Dyrene på Barnas bondegård tok mye oppmerksomhet, men også kunsten. Spesielt i 2011 da vi så utstillingen Malerkongene med Anders Zorn og Odd Nerdrum, hvor Zorns leddkledde kvinner i diverse positurer, tilhørte et absolutt høydepunkt.

Tømmerhuset som fungerer som turistinformasjon, er det tidligere gamle våningshuset på Werp, hvor min mor og hennes søsken og mor ble brakt i sikkerhet de første dagene etter 9. april 1940. Der bodde mammas onkel Anders og tante Hilda og tok imot med åpne armer. Rart å tenke på når man kjøper en kopp kaffe og kanskje noen velduftende såpestykker, at her, i dette huset, ble onkel Anders født i 1899.

Som journalist har jeg slitt pressebenken i Glasshytta under sesongåpning i fire år. Og jeg har skrevet om de siste års utstillinger, kyndig kuratert av Sandra Lorentzen. Hennes mor, Ida Lorentzens kunst pryder veggene i direktørboligen på Nyfossum, og faren Ulf Nilsen var en av hovedutstillerne i 2009.

Like sikkert som det blir vår hvert år, går turen til Modum. Styreleder ved Blaafaveværket Åse Kleveland fortalte om forventningen og årlige turer til Blaafarveværket i sin åpningstale i 2017: – Reisen hit spiller en rolle, man beveger seg gjennom det lysegrønne mai-landskapet, selv om noen av oss blir svimeslått av pollen. Men størst av alt er likevel; hva får vi se i år? Kunsten har jo stått sentralt på Blaafarveværket i 40 år. Også museet forteller en enestående historie, om utviklingen av en industri som forsynte verden med 80 prosent av all kobolt, om folkene som levde her og om hele industrisamfunnet.

Mer fra Dagsavisen