Nyheter

Kanonturer og en mørk tunnel

Vi må nesten takke dikter Bjørnstjerne Bjørnson og statsmann Rosenkrantz for Spiralen – og i alle fall byingeniør Eivind Olsen.

Bilde 1 av 4

ELISABETH HELGELAND WOLD

Forleden hørte jeg om noen som måtte forklares hvordan de skulle kjøre for å komme til Spiralen. Vet de virkelig ikke det? tenkte jeg. Men de var selvsagt ikke drammensere. For oss er jo Spiralen verdenskjent. Vi kan nesten kjøre de sju tunnel-etasjene i blinde, selv om det ikke er å anbefale. En gang føltes det som om jeg gjorde nettopp dét. Et par, tre svinger inne i Spiralen ble det plutselig helt mørkt, og vi snakker ikke litt skumring, men køl-svart – strømbrudd! Jeg må innrømme at det ikke var en særlig kul opplevelse, men heldigvis gikk det bra. Om det var fordi jeg kjenner veien så godt, eller fordi min kloke mor, som satt ved siden av meg og roet meg ned (hun var minst like redd!) er usikkert å si, men opp og ut av tunnelen kom vi.

Ellers er alle opplevelser og minner med Spiralen gjennom 50 år kun av det gode, gledelige slaget. Allerede fra tidlig barndom var Spiraltoppen et yndet sted, hvor vi startet eller endte turen – det kom an på om vi bilte eller gikk til fots hjemmefra. I tillegg til å være tusenvis av drammenseres «nasjonalskatt», finner også haugevis av turister veien til Spiralen. På 70-tallet, da det fremdeles var eksotisk og litt uvanlig å treffe folk fra andre verdenshjørner i Drammen, kunne man oppleve japanere og amerikanere der oppe på byens tak, med Kodak og Canon ivrig knipsende. – Say cheeeeeese!

Forventningen og gleden, og den ørlille spenningen steg i takt med at vi nærmet oss inngangen til Spiraltunnelen, der vi satt på rutete ullpledd i fatters svarte Opel Kaptein 1960. Jeg kan fremdeles huske hvordan jeg undret meg over at vi liksom aldri kom rundt neste sving, vi fant aldri ut hva som lå der, før vi plutselig var ute av tunnelen. Pappa måtte tegne tunnelen og forklare hvordan den var bygget – da forsto jeg.

Noe av det som sitter sterkest i minnet er den brune hesten ute på terrassen ved kaféen. Man puttet på en mynt og dermed «galopperte» den i vei. Jeg var litt redd for lyden og bevegelsene det medførte å ta seg en ridetur, så det var vel bare søster som våget å sitte høyt til hest på Spiralen. Vi kjøpte kroneis fra den lille luka, og vi kunne løpe om kapp i den lange trappa ned til plassen med kanonen. Det sto kafébord og stoler nede på grusen, så man kunne sitte mens man skuet utover og nedover, mot elva som snoet seg oppover, eller mot vårlige men fremdeles hvite snøtopper laaaangt der oppe på Blefjell.

Turen gikk innover, vi passerte den krokete furua, og løp foran for å prøvesitte alle benkene. Det fineste stedet var Hans Hansens utsikt. Vi gikk ut på en liten sti fra skogsveien som førte fram til benken. Hvis den var opptatt var skuffelsen stor. Det hendte nok at vi barna løp bort likevel, i håp om «å skremme» de som allerede satt der – på VÅR benk, men det var ikke alltid at det lyktes. Ferden gikk videre. Neste stopp var «Juletønna» og krysset ned mot Hamborstrømskogen og det grønneste grønne i hele Bragernesåsen, med trær så høye at himmelen nesten forsvant langt der oppe.

Ideen om spiraltunnelen ble til på 50-tallet, da to nye gater skulle anlegges; Rosenkrantzgata og Bjørnstjerne Bjørnsons gate. Det er i dag nesten umulig å tenke seg byen uten Spiralen eller de to store ferdselsårene. Den kreative byingeniør Eivind Olsen forsto at noe måtte gjøres med steinbruddet bak sykehuset, og lanserte ideen om å gjøre det til en attraksjon, samtidig som stein til vegbygging ble hentet ut. Bruddet hadde ligget der i omtrent 50 år og var verken pent eller særlig populært, det støyet visstnok fælt. Så sånn ble Spiralen født, og farskapet var det altså ingen tvil om; det var byingeniør Olsen!

Den spektakulære tunnelen vakte oppsikt nasjonalt og ute. Drammen ble verdensberømt for sine sju etasjer som skrur seg oppover inne i fjellet, diameteren er 70 og oppe på Spiraltoppen, 200 moh., ligger kafeen med utsikt over hele drammensdalen, mot Kongsberg og Blefjell. Restauranten står der fremdeles, men var egentlig et provisorium som skulle fjernes etter en arkitektkonkurranse. Den berømte arkitekten Sverre Fehn vant konkurransen, men vinnerutkastet ble aldri realisert. Bygningen som fremdeles står der har for lengst slått rot, og kommer aldri til å bli revet. Men det skulle vært gøy å vite hvordan Fehns vinnerverk hadde tatt seg ut der oppe...

Lite ante de i 1905, at kanonen som ble plassert der oppe bare kom til å bli brukt på nasjonaldagen – med løskrutt, og at barna noen tiår senere hadde verdens beste klatrestativ. Men kanonen minner oss på historien, og at man også i Drammen var skuddklare om så gjaldt. Men heldigvis gjorde det ikke det. Vi fikk vår Haakon uten at noen måtte fyre løs og slåss mot svenskene. Så var det altså kongens sønn, som 56 år senere åpnet tunnelen inne i fjellet under Kanonveien. Drammen sto på hodet når Olav den femte høytidelig åpnet Spiraltunnelen i 1961, samtidig som byen feiret 150 år.

For drammenserne elsker Spiralen, skogen, utsikten og trærne. Det var kanskje dristig da museumsdirektør Åsmund Thorkildsen yppet til nedleggelse av selveste Friluftsmuseet – drammensernes sterkeste alibi for å møte kulturhistorie og skogtur i én jafs. Museumsvenner sto på barrikadene og krevde at ikke museet skulle legges ned!

Planene har vært mange og til dels spektakulære for Bragernesåsen og for Spiralen gjennom årenes løp. Drabantby? Utekino? Taubane? Ingenting har blitt noe av. Drammenserne ville dessuten neppe sittet stille hvis 5000 innbyggere skulle bosette seg på Spiralen, da hadde de igjen ropt ut. Utekino derimot, hadde nok blitt bejublet. Kanskje også taubane eller kabelbane à la Ulriken og Fløybanen i Bergen?