ELISABETH HELGELAND WOLD
Ikke alle blir feiret på bursdagen sin slik som Johan Halvorsen (1864-1935). Men så var han jo heller ingen hvem som helst. Halvorsen var en av de aller største i norsk musikkhistorie – som komponist, dirigent og fiolinist. Han var venn med selveste Edvard Grieg og alle de andre store, han reiste verden rundt, og han ble hedret og beundret. Men det hadde ikke alltid vært slik, og Johan Halvorsen var i alle fall ikke født med sølvskje i munnen.
Johan August Halvorsen ble født 15. mars 1864 og døpt 24. april samme år av dikterpresten Jørgen Moe i gamle Bragernes kirke. Han var den yngste av politibetjent Bernt Halvor Halvorsens og Hanna Halvorsens tre barn. Da han ble født, bodde familien i arresthuset ved rådstua, som lå der hvor den gamle brannstasjonen på Bragernes Torg ligger i dag. Arresthuset inneholdt fengsel i annen etasje, og Bernt Halvor hadde her antakelig stilling som fangevokter, og bodde sammen med familien i første etasje.
Men arresthuset måtte vike for et nytt bygg, den nye brannstasjonen, og familien måtte flytte. De bodde på flere forskjellige adresser i Drammen, og ble som så mange andre husløse etter bybrannen på Bragernes i 1866. Da faren til Johan døde i 1869 måtte moren finne husvære for seg og barna.
Mor Hanna var heldigvis en djerv kvinne som fikk gode skussmål av dem som kjente henne. Heldigvis for Johan og søsknene var hun handlekraftig, og søkte om leilighet til seg og barna i fattighuset i Arups gate 1, og søknaden ble innvilget. I denne store murgården bodde Johan Halvorsen de fleste av sine år i Drammen. Unge Johan var fast sanger i kirken, og det var nok denne musikalske siden ved sin sønn som den etter hvert dypt religiøse moren likte best. Johan lærte å spille fiolin allerede som liten, og han bestemte seg tidlig for at det var musiker han ville bli.
Bojarenes inntogsmarsj er nok den mest kjente av Johan Halvorsens verk, kanskje ikke så rart, siden det folkekjære radioprogrammet Ønskekonserten siden begynnelsen av 1950-årene har åpnet sendingen med nettopp denne marsjen. Men Halvorsen var mer enn en marsj, og listen over alt han komponerte, dirigerte og spilte er like lang som imponerende, og den skal vi ikke ta her.
Halvorsens barnebarn komponist, skuespiller og regissør Stein Johan Grieg Halvorsen, bedre kjent som Steinjo, ble født nesten på dagen 40 år etter at Halvorsen døde, men føler likevel at den berømte farfaren alltid har vært en del av livet. Han forteller: – Jeg føler jeg kjenner ham på en måte. Da jeg vokste opp spilte pappa farfars musikk daglig og gjorde ham levende for meg. (Pappaen til Steinjo var skuespiller Stein Grieg Halvorsen (1909-2013)). Over spisebordet i stua hang Christian Krohgs portrett av farfar, så det føltes på en måte som han alltid var til stede rundt middagsbordet. Som liten så jeg alltid farfar tydelig for meg: Det bustete håret, sigaren i munnviken og de gode varme hendene som faren min snakket så mye om.
Barnebarnet ble tatt med på utallige konserter og fikk også høre historier om den profesjonelle Halvorsen, som visstnok var imponerende kjapp når noe i hurten og sturten skulle komponeres til teateret. Han løp opp på loftet, der de bodde i Halfdan Svartes gate i Oslo, og kom kjapt ned igjen og fremførte de utroligste ting på flygelet i stua. Og det var faktisk Edvard Griegs flygel som sto der. Store komponister og berømtheter kom og gikk i Halvorsens musikalske hule på slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet.
Undertegnede lurer på om det kan finnes noen likhetstrekk, annet enn navnet mellom farfar og barnebarn? – Farfar var visst litt distré og kneppet ofte vesten feil. Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har også hørt at han til tider kunne være folkesky. Hvis han så en han kjente komme mot ham på fortauet, fortet han seg over på den andre siden av gaten for å slippe å møtes. Kanskje var det nye komposisjoner som ble til oppe i hodet hans, og da kunne han jo ikke bli forstyrret. Dette kjenner jeg meg også igjen i, ellers hender det når jeg innimellom har anlagt bart, at folk sier; nå er du lik din farfar!
Det er flere som bærer arven etter Halvorsen videre. Dirigent og fiolinist Per Kristian Skalstad spiller på og eier den gamle maestroens fiolin, bygget av Petrus Giacomo Rogeri i 1705, i Italia. Skalstad forteller at Halvorsen fikk fiolinen i gave i 1891 da han var på en reise i St. Petersburg. – På 30-tallet, etter Halvorsens død, ble den lånt ut til konsertmesteren i Nationaltheaterets orkester, Bjarne Larsen, som etter over 60 år ga den lånte fiolinen tilbake til familien. Noe senere fikk jeg kjøpe den. For Skalstad betyr fiolinen mye, både fordi den har tilhørt Johan Halvorsen og fordi den har en dyp, flott klang og er et gammelt instrument.
– Fiolinen betyr mye for meg, sier Skalstad stolt.
Og det hadde sikkert Halvorsen selv vært også. Stolt av og glad for at fiolinen hans lever i beste velgående på Åssiden, og eies av Skalstad som jo selv bringer arven fiolinist og dirigent videre. Han hadde sikkert vært stolt av barnebarnet Stein Johan Grieg Halvorsen som fører både navn og slekt videre. Kanskje Steinjos sønn, som er underveis, får det samme, velklingene navnet?
Vi får håpe han hadde blitt begeistret for sin egen fiolinkonsert, som var borte i 100 år og funnet igjen i en pappeske i Canada, når Birgitte Stærnes i går fremførte den i Drammens Teater. Han hadde nok også vært takknemlig og glad for musikkfesten som bærer hans navn, og Martin Haug og Birgitte Stærmes hadde sikkert også satt ham på gjestelista hele uka!
