De mange kunstnerne i Løkkebergveien

Jan-Henrik og jeg gikk til barnehagen sammen hver dag, og på vår ferd dit krysset vi Løkkebergveien med alle de spennende husene. Derfra gikk vi videre opp Prestestien, som hadde fått sitt navn etter Sogneprest i Bragernes fra 1933, Ole Narum fra Hallingdal. Han hadde bodd i huset ved inngangen til stien, men var død for lenge siden. Likevel følte jeg at presten var levende for meg. Hytta vår på fjellet var nemlig oppført av denne prest Narum, og morfaren min hadde kjøpt hytta av ham rundt 1920. Derfor syntes jeg nesten at Prestestien også ble litt min.

Et lite apropos til Narum; Han hadde vært kjent som en god taler og under et foredrag han holdt, kastet han fram de første tankene om et sportskapell i Drammensmarka, og ideen fikk raskt tilslutning. I 1938 ble sportskapellet ved Tverken innviet av biskop Bergrav.

Tre krappe svinger, trær og busker og store steiner som man måtte tråkke riktig på, utgjorde Prestestien. Jeg kunne løpe i kjempefart nedover i mørket, føttene kjente stien og alle steinene så godt at de plasserte seg nøyaktig slik at jeg ikke falt. Det aller mest spennende på vår ferd i stien var «pengetreet» det sto i sving nummer to, hadde en sprekk midt på stammen med en mynt som satt fast. Vi stoppet nesten bestandig ved pengetreet og forsøkte å lirke mynten ut, og var overbevist om at treet brakte lykke og var magisk. Vi fant også uttygd tyggegummi som vi samlet i matboksen. De rosa var de beste, men det hendte at de smuldret opp i munnen før vi fikk noen tygg, og jeg kan fremdeles kjenne skuffelsen – og smulene i munnen. Vi sto side om side i Prestestien med de harde tyggisklumpene i hånden, «Denne virker!» kunne vi si, og så måtte vi jo naturligvis smake på hverandres tyggis-varp.

Det var flere spennende folk som hadde bodd i Løkkebergveien. På vei opp til Prestestien passerte vi huset som forfatter Sigurd Christiansen (1891–1947) hadde fått oppført etter prispengene han mottok for romanen «To levende og en død» i 1931. Huset hadde skrått tak og svømmebasseng i hagen og var tegnet av Christian Fredrik Arbo (1876-1951). Bassenget var i plast og kom opp senere. Farmoren min fortalte at hun av og til så forfatteren når han var ute og spaserte, og at mange syntes han var en litt rar og dyster mann – den merkelige postfunksjonæren som skrev bøker. Sigurd Christiansen hadde bodd i Løkkebergveien til han døde. Jenta som bodde der mens vi var små, hadde gamle foreldre og fin bil, og kanskje hun ikke ante at hun bodde i Christiansens kunstnerhus, eller kanskje det var nettopp det hun gjorde.

I nabohuset til forfatteren bodde kunstner og tegnelærer Thor Bautz (1897-1982). «Bland alltid litt rødt i det grønne», sa Bautz bestandig. Huset hans var brunt, kanskje akkurat derfor. Jeg husker ham veldig godt, med et lunt smil og alpelue. Bautz var tegnelærer, blant annet på Fjellheim skole og hadde flere separatutstillinger. Min barndomsvenn Lars bodde rett over gaten, og for ham var Bautz en reservebestefar og god venn som lærte bort å lappe sykkelhjul og spikke seljefløyte.

Det var mange av disse snille, eldre folkene i vårt nabolag. Jan-Henrik og jeg gikk til Berger, en vennlig mann med sixpence og gartnerjakke som stort sett puslet rundt med trillebår i hagen. Vi ringte på, og inne på kjøkkenet fant Berger fram kjeksboksen, og vi fikk ta én hver. Det var to slag å velge i, en med rød gelé i midten og en med rosa melis. De røde var best. Et stort takk og et smil fra oss, og så løp vi ned trappen og ut på den runde grusen. Jeg tror de synes det var hyggelig når vi kom. I hagen til Myhre lekte vi også. Enorme grantrær gjorde huset og hagen litt dunkel og mørk, men menneskene som bodde der var søte og hyggelige. Vi var aldri inne, men én gang fikk vi komme opp på verandaen – vi fikk rød saft av slitte kjøkkenglass. Der oppe i fjellet bak huset til Myhre var et lite platå, hvor det var et slags steinbord med en krakk. Plassen var omgitt av store Rhododendron så ingen kunne se oss. Vi hadde med oss dukkene våre, Kristin og jeg, og lekte der oppe i timevis uten at noen visste hvor vi var.

Så var det operasangerinnen Eva Prytz (1917-1987), hun bodde ved siden av prestens hus. Vi så henne gikk tur med foreldrene sine i nabolaget, og ingenting minnet om at hun en gang hadde stått på de store scenene i Europa.

Hun hadde jobbet ved Den Kungeliga Operan i Stockholm fram til 1966, og gjestet operahusene blant annet i London, Paris og Haag. At denne damen hadde vært Donna Anna, Violetta og Mimi, var både ubegripelig og flott å tenke på. Men Eva Prytz ble syk og måtte trekke seg tilbake – hjem til Løkkebergveien. I Prytz sin hage pleide vi som ungdommer å snike oss inn i høstmørket, skravle og smugrøyke under de store granene. Hun skulle bare visst.

På gamle trakter er det godt å komme tilbake, rusle bort Løkkebergveien, titte opp i fjellet hvor vi lekte. Prestestien er om mulig enda mer gjengrodd nå, og steinene vi tro på er byttet ut med trinn i tre, med rekkverk på den ene siden. Pengetreet er for lengst borte, men stemningen jeg fikk forleden var den samme som på 70-tallet. Tenk, der bodde de alle, side om side. Kanskje de kjente hverandre godt, prest Ole Narum og forfatter Sigurd Christiansen? Kan hende de gikk tur sammen og slo av en prat opp Prestestien? Men jeg tviler på om de hadde et magisk pengetre, eller rosa tyggis i matboksen.