Nyheter

Da gruvedriften falt som stein

De som har levd lenge, glemmer ikke de russiske slavearbeiderne på «Åssidaskolen» som måtte arbeide i «Gruba». Men etter hver krig var det bråstopp.

Bilde 1 av 2

Når du går eller kjører østover fra Brakerøya over Husebysletta og løfter blikket opp mot Sørumåsen, kan du fremdeles se gruvetårnet, et landemerke i Lier. Det har stått der siden krigens dager, innpå trekvart århundre er det blitt. Tårnet rommet opprinnelig transformatorer.

På Åssiden er navnet «Gruba» vel kjent. Ved Nimannsveien, Bråtan, var det en gruve som var i drift fra 1915 og under begge verdenskrigene. I Sørumåsen molybdengruve var det under krigen om lag 100 nordmenn som arbeidet. Det var ingen som etter krigen skrøt av at de hadde arbeidet for tyskerne, verken der eller på andre tyske anlegg; det var titusener av norske som gjorde det. De ble ikke straffeforfulgt etter krigen; det var vel altfor mange av dem. All øvrig industri i landet gikk også for fullt med leveranser til Tyskland og den tyske okkupasjonsmakten. Det var for øvrig de tyske okkupantene som avskaffet arbeidsledigheten i Norge – de lot seddelpressen i Norges Bank gå for fullt og kunne derfor etter forholdene gi god lønn til de norske arbeiderne. Det førte til pengerikelighet og vareknapphet, også de første årene etter 1945. Krigsgjelda vår ble ikke mindre av dette forholdet.

Vi vet lite om hvordan driften av den lille Åssidengruba var. Det var ikke noe større foredlingsanlegg ute i dagen, så vidt vi veit. Var det på gamlemåten med håndboring, vagger, krafse og brette det ble arbeidet? Og hvor ble malmen bearbeidet og foredlet? Gruveåpningen ble murt igjen i 1945. Hvorfor satte en i gang med drift etter nettopp molybden? Fordi molybden var et krigskonjunkturmetall. I stållegeringer med molybden oppnår en at stålet blir vesentlig bedre egnet til bruk i kanoner, stridsvogner og så videre når en blander inn én prosent molybden. I Sørumåsen begynte lokale folk å skjerpe etter metaller, deriblant dette. I det siste krigsåret, 1918, kom en igang med ordentlig drift, men før jul samme år ble det bråstopp. Krigen var slutt klokka 11, 11/11, og prisen på molybden falt som en stein. Det ble helt ulønnsomt å drive videre.

Fra 1944 ble det igjen stor virksomhet. Etter datidens forhold ble det bygget opp et helt moderne gruveanlegg, med steinknuseri, sentrifuge, flotasjonsverk, brakker, verksted. Det ble ført fram høyspent, transformatortårn murt opp. Flotasjonsverket minnet om rismarkene i Østen, bassengene lå i terrasser. Malmen ble knust til mel og molybdenet ble skilt ut ved hjelp av kjemikalier i flotasjonsbassengene. Ulønnsom drift, men det ble tatt ut totalt 17 tonn ren molybden. Merkelig nok ble molybdenkonsentratet fraktet med hest og slede, ikke ned til Gullaug, men forbi Skapertjern til Røyken.

Da krigen sluttet mai 1945, ble det full stans i driften. Igjen falt metallprisen som en stein. Direktoratet for fiendtlig eiendom beslagla gruveanlegget og alt som kunne selges ble senere solgt. En forsøkte seg med produksjon av loppe- og lusepulver. Søtningsmiddelet sakkarin var også et produkt fra Sørumåsen.

Brakkene ble solgt og nå står bare grunnmurene igjen der. Og tårnet, naturligvis. Det forfaller, noen burde slutte seg sammen og hindre videre forfall. Skal vi foreslå at sammenslutningen kaller seg «Tårnets venner»? Hva om en gjorde det om til et stjerneobservatorium? Det er jo ikke sjenerende lys der inne på skauen.

På steintippene utenfor gruva vil du finne molybdenglans som ser sølvgrått ut. Den ligger som små klumper i drammensgranitten. Stryker du over det, virker det glatt. Molybdenglansen skriver grått på hvitt papir. Vi anbefaler deg ikke å gå inn i gruvegangen, du finner ikke noe mer der enn ute på tippen. Ligger det fortsatt verdier i de metallførende gangene? Å ja, det gjør det nok. Verdien er avhenger av prisene på verdensmarkedet. Det siste gruveanlegget som her til lands tok ut molybden, var Knaben gruver i Aust Agder, som la ned produksjonen i 1973. Verdensproduksjonen av molybden er nå på rundt 120.000 tonn årlig, og foregår hovedsakelig i USA, Chile, Canada og Kina.

Også her i Drammensregionen finnes mye spennende i berggrunnen. Ser vi på hele Buskerud fylke, vil jeg peke på at det ligger verdier for flere titalls milliarder i Holleia på Ringerike. Det er nikkel som finnes der. Rettighetene holdes av det canadiske konsernet Falconbridge. På Lierskogen, like ved Liertoppensenret, var det før krigen en gruve der en tok ut små mengder av det merkelige grunnstoffet vismut.

Til våren bør du ta deg en tur ut til Sørumåsen. Kryss den gamle jernbanelinja øverst i Linneslia. Ta gangbrua som utgangspunkt, følg tydelig sti oppover og østover. Da kommer du snart til gruveanlegget og gruvetippene. Videre innover passerer du på bru over gruvas daggang. Skapertjern ligger bare noen hundre meter lenger inn. En fredelig plett på jorden, fjernt fra byens larm. En gang hadde jeg med elever fra American School i Bærum inn dit. Storbyunger. Ikke noe mer festlig enn å kaste stein i tjernet. Og så turen gjennom skogen: «Thru’ the Jungle! Exciting!»