Arbeidsliv på gyngende grunn

Vokst opp som jeg er ved siden av Begnaelva, fulgte vi spent med når røyk steg opp av pipa på fløtningsbrakka på andre sida av elva. Da visste vi at fløtningskara var kommet. Tømmeret var i anmarsj! Det var ved Molvallhengslet, noen hundre meter ovenfor jernbanebrua og Hønefossen. På skrå over elva var det lagt ei solid lense som hvilte mot steinhus og tredoble dopper. Videre nedover ble tømret holdt på plass mellom to lenser mot renna som tok tømmeret ned fossen i full fart uten problemer. Det var ikke som i gamle dager, da tømmeret gikk rett i fossen og kunne danne svære tømmervaser som det kunne være livsfarlig å løse opp.

Og tømmeret kom, i kolossale mengder. Mellom lensene var elva gul av alt tømmeret. På den tid ble alt tømmer barket på stedet og dratt fram, lunnet, med hest til veltene langs elva eller ut på isen på vannene. I mindre vassdrag demmet en opp tjern og større vann. Så ble vannet sluppet, og tømmeret veltet ut i den flomdigre elva. Gratis transport! Ikke alltid gikk det så lett, da var det tømmerfløternes jobb å løse opp vaser og få sendt stokkene videre nedetter elva. Fløterne ble derfor også kalt «nedsettere». Over innsjøene Tyrifjorden, Sperillen og Krøderen måtte tømmeret slepes til Vikersund, Killingstrømmen og til Krøderens utløp i Snarums-elva. Slepebåtene, i den første tida drevet med damp, dro svære tømmergrimer eller «sopper», buntet tømmer som flåter over fjordene.

Det tok sin tid før tømmeret kom ned til Drammen. Mange hengsler måtte passeres, tømmeret sorteres etter eiermerkene som var hogget inn i hver eneste stokk. Siste hengsle før fjorden var ved Steinberg. Eldre mennesker husker sikkert navnet på hengslene oppover mot Vikersund: Kverk-hengslet ovenfor Hellefoss, Hyttestø-hengslet ved Skotselv, Strand-hengslet ved Åmot. Og så alle sideelvene: Bingselva, Simoa, Snarumselva og Henoa inne fra Holleia.

Det skulle ikke forbause oss om noen av våre lesere har dystre minner etter «å ha blitt hørt» eller vært oppe til muntlig eksamen i geografi og trukket Drammensvassdraget. De kan trøste seg med at et hakk vanskeligere er Telemarksvassdraget!

Første dampsag i Drammen var Arnemannssaga på Holmen 1859. Så, i rask rekkefølge fram til 1875, ble det bygget ytterligere 16 dampdrevne sag- og høvlerier langs elva opp til Mjøndalen. Vi vet at eksporten av håndskåret og teljet trevirke var stor allerede på 1600- og 1700-tallet. Før dampsagene kom, ble tømmeret saget eller skåret lenger oppe i vassdraget på kvantumssagene (oppgangssager) i Eiker. Så ble materialene og noe tømmer (mastetømmer) fløtet ned til Drammen til trelastlagrene der og skutene som lastet. På de gamle stikkene ser vi mengden av planke- og bordstabler langs elva. Til og med en sagstilling og bjelkehoggere har en kunstner fått med. (Dahm, 1817)

Steinberghengslet, det siste før fjorden, kan vi følge mer enn 200 år tilbake i tida. Stembet, stemmet, stoppet mot Steinbergfjellet. Ved dette hengslet tok de i årenes løp mot hundretusenvis av tylfter med tømmerstokker. Ved Steinberg-hengslet bygget arbeiderne store flåter av tømmeret. Flåtene ble holdt sammen av honbord og drev med strømmen nedover elva. Det var lange «styringsårer» foran og bak. Flere arbeidere fulgte flåtene nedover. For dem var det om å gjøre å holde flåten klar av sandbanker og steiner. Ble de sittende fast på slike, var de dårlig stilt. Da ble det et svare strev med å komme av, ofte måtte de vente på høyere vannføring i elva. Kunne flo sjø virke så langt oppe i elva, tro?

Når de passerte teglverkene ved Mjøndalen, var de i land og hentet seg murstein som underlag for et ildsted. Der kokte og stekte de maten; de visste å innrette seg på mest mulig praktisk måte.

I 1812 hører vi om en av de første streikene i vårt distrikt. Det var dårlige tider, arbeiderfamiliene var på sultegrensen. Tømmereierne var helt avhengige av å få fram tømmeret; arbeiderne utnyttet dette og krevde dobbel betaling, samt en tønne korn i måneden. Eierne ble tvungent til å gå med på kravet, men hevnet seg i ettertid ved ikke å følge avtalen. Det fortelles at eierne gikk fra avtalen da tømmeret var vel nede, og noen av arbeiderne og deres familier sultet i hjel.

I 1866 var det 66 faste og 70 midlertidige arbeidere ved Steinberghengslet. 86.000 tylfter tømmer passerte her det året.

Under flommen i 1916 brast Kvark-hengslet ovenfor Hellefoss, og tusenvis av tylfter drev med dunder og brak nedover elva. Fra bredd til bredd var elva fylt av tømmer. Tømmeret lå så tett at det ikke nyttet å komme seg fram med båt. Alt arbeide på hengslet stoppet opp. Arbeidere ble i største hast sendt ned til Landfallbrua og Bybrua for å holde tømmeret unna brukarene. Fikk tømmeret legge seg opp der, kunne det ta med seg bruene til fjords.

Det gikk godt, arbeiderne gjorde jobben sin den gang.