Nyheter

De harde trettiåra i Drammen

Lønnsnedgang og lockouter satte full fyr på grasrotpolitikken. Og aldri har oppslutningen om 1. mai-toget i Drammen vært større enn året Høyre-ordføreren sa nei til flagging.

Bilde 1 av 2

Av Nils Johan Rønniksen

Høsten 1930 slo den store verdenskrisen som hadde begynt med krakket på New York-børsen i oktober 1929 inn over Norge. Vår industriproduksjon sank med 22 prosent fra 1930 til 1931. Krisen slo ut både i byene og på bygdene, kanskje verst for folk på bygdene, der det hersket ren nød blant skogarbeiderne. De sultet og mange kom på fattigkassa. Å komme på fattigkassa var den største skam. 30–40 prosent av de fagorganiserte gikk arbeidsledige, streik og lockout ble kampmiddelet for arbeiderne og arbeidsgiverne. Disse tidlige trettiåra måtte Gud fri og bevare oss for at skal komme tilbake.

På det verste gikk mer enn 200.000 arbeidere uten jobb, depresjonen la en død hånd over næringslivet. Arbeidsgiverne, kapitaleierne, krevde betydelige lønnsreduksjoner. De hadde støtte og forståelse i de borgerlige flertallet på Stortinget, Høyre og et dypt reaksjonært Bondeparti. Venstre hadde forlatt sin fordums storhet og blitt et ynkelig, konservativt parti med brodd mot arbeiderbevegelsen.

Matlapper til de fattige ble satt i system, og de som var på forsorgen ble fratatt alle politiske rettigheter. Ved påsketider 1931 spisset det seg til, storlockouten ble innledet 8. april og varte til 4. september. Arbeidsgiverne krevde ukelønna satt ned til 12 kroner. Det godtok selvfølgelig ikke arbeiderne. Arbeidsgiverne i drammensdistriktet svarte da med å sette 2.000 fagorganiserte på porten.

Hvordan dekket Fremtiden denne dramatiske konflikten? Vi har bladd og lest i vårt eget organ fra mars og april 1931, og funnet førstehånds og interessant stoff. Du får ikke bedre innsikt i fortida enn ved å lese gamle aviser. (Kuriosum: Ved årsskiftet 1930–31 var det registrert 1.723 biler og 155 motorsykler i byen vår; tenk å ha hatt én av dem!)

Med store bokstaver melder vi 28. mars at meglingen som pågår kan ende i storlockout. På lederplass appellerer «urkrafta», redaktør Torgeir Vraa, til arbeiderne om å stå samlet i den kommende storkonflikt. Han gir et historisk tilbakeblikk:

«Ved det skisma som for en del år tilbake fant sted i vårt parti, mistet Drammen Arbeiderparti over halvdelen av sine medlemmer. 1.921; sosialdemokratene, 1.923 kommunistene, 1.927 samling sosialdemokrater, Arbeiderpartiet. Efter sammenslutningen er mange kommet tilbake igjen, men en del står fremdeles utenfor. I en tid som nu, da både den faglige og politiske kamp med borgerskapet må skjerpes og konsentreres, er det jo helt meningsløst at fagorganiserte arbeidere står politisk negative og uvirksomme og det eneste naturlige vil være at de atter finner veien tilbake til sitt parti – Arbeiderpartiet – det eneste politiske parti som både kan og vil kjempe frem arbeiderklassens krav».

Typiske oppslag og annonser: FERIEOPPHOLD FOR SLITTE HUSMØDRE. «Ansøknings-blanketter til 14 dagers fritt opphold ved Skogstad feriehjem fås utlevert hos Drammen kvinneråds formann fru Magnhild Isaksen».

BLOKADE: «Følgende skogeiere i Hoff nekter å oppta forhandlinger om lønns- og arbeidsvilkår for skogsarbeiderne: (Fem-seks skogeiere nevnes med navn), «hvorfor alt skogsarbeide hos disse er blokkert.»

«PAPIRARBEIDERE! Fest for de lockoutede papirarbeidere i Drammen med familie holdes onsdag 8. april kl. 7 i Folkets Hus store sal. Program: Skuespill, sang, foredrag, opplesning, musikk, dans, bevertning. Gratis entré. PAPIRARBEIDERE! MØT FREM! Kampkomiteen.»

9. april var det alvor. Da lød førstesiden: «Cirka 3.000 mann i drammensdistriktet er nu satt på porten av arbeidsgiverne. Storlockouten rammer direkte 1.200 fagorganiserte arbeidere i distriktet. Følgende bedrifter rammes: Solberg Spinderi, (200), Mjøndalen kalkfabrikk (20), Sand og Singel i Svelvik, Drammens Jernstøperi, Drammen armaturfabrikk, Norsk Kabelfabrikk, National Industri, Markens Grøde.»

Aldri har det vært så stor oppslutning om 1. mai-demonstrasjonstoget i Drammen som i 1931. Allerede 15. april kunne Fremtiden melde det: «Drammen vil ikke flagge 1. mai.» Arntzen fra Ap foreslo i bystyret å flagge fra kommunale bygninger 1. mai. Ordfører Nilsen fra Høyre gikk imot. Det borgerlige flertall stemte ned Arntzens forslag: Det kommunale Drammen flagger ikke på arbeidernes dag! De borgerlige avisene synes det var skremmende med de store folkemassene, protestplakatene, de røde flagg og alle fanene.

Det var dramatiske tider. Mange konkurser, bønder måtte gå fra gårdene sine, reaksjonære foreninger som Fedrelandslaget, fascistiske organisasjoner som Leidangen og Nasjonal Samling gikk mot arbeiderbevegelsen. Vi fikk Menstadslaget i juni 1931, og Quisling var forsvarsminister i Kolstads bonderegjering.

Høsten 1934 erobret Drammen Ap flertallet i bystyret, og Karl Gundersen ble ordfører. Fra da av har det vært flagget 1. mai på de kommunale bygninger! I 1934 var landet igjen oppe på samme produksjonsnivå som før krisa, og konjunkturene gikk oppover, med et lite tilbakeslag i 1938. Stortingsvalget 1933 ga Arbeiderpartiet stor framgang, men ikke flertall. Johan Nygaardsvold dannet Norges andre arbeiderregjering i mars 1935 etter kriseforlik med Bondepartiet.

Drammenserne fikk selv se «Gubben» Nygaardsvold, da han åpnet den nye bybrua 6. september 1936. Det er enda drammensere som husker bruåpningen, der de satt høyt på pappas skuldre.

Mer fra Dagsavisen