Alle ville på lufta

Av Thorbjørn Andersen

Da Willoch-regjeringen i 1981 tok knekken på NRK-monopolet, eksploderte kreativiteten i aviser landet over. Etter en prøveperiode slapp avisene til for fullt i 1984 med både nærradio og lokal-TV. Også de glade amatører i Drammens Tidende og Fremtiden så for seg en strålende fremtid «på lufta». Journalistene skulle utføre tre forskjellige jobber, uten styrking av redaksjonen og uten opplæring. Et morsomt slit, men tilværelsen på lufta ble kortvarig for de fleste.

Fremtiden var inne i en fin vekst på 80-tallet, og selvsagt skulle vi være med på radio- og TV-galoppen. Radio Fremtiden kom på lufta fra et lite studio i det gamle posthuset på Konnerud. De sentrale i dette arbeidet var avisas sportsredaktør Kjell Borgersen, Knut S. Evensen, Ole Kr. Mortensen og jeg fra sentralredaksjonen. Selvsagt hentet vi ideer til innslag fra det daglige nyhetsarbeidet i redaksjonen, men oppdaget snart at radio- og avisarbeid er to meget forskjellige ting.

Vi hadde selvsagt våre forbilder fra NRK, men i ettertid må det innrømmes at den slepne, elegante intervjuteknikken vi håpet å mestre var temmelig fraværende. Men folk i drammensdistriktet syntes det var spennende med lokale stemmer i radioen, så sendingene ble godt mottatt. Det ble, da som nå, mye populærmusikk og plateprat i lokalsendingene.

Radio ble nærmest en hobby i Fremtidens redaksjon, så utgiftene var ikke store. Men så ble vi grepet av noe som i ettertid fortoner seg som en smule galskap: Var ikke lokalfjernsyn det drammenserne virkelig ville ha? Drammens Tidende var først ute, men vi hev oss på. TV Fremtiden fikk et kort, men hektisk liv, som kostet dyrt, men ga oss spennende læring. Den dristigste satsingen i vårt distrikt sto TV Buskerud for, med Svein Dynge som drivkraft. Han og en stab på etter hvert 20 personer startet i november 1991 med TV-sendinger fra et studio på hele 450 kvadratmeter i gamle Mjøndalen Cellulosefabrik – den gang det største studioet i landet utenfor Oslo.

Lokale TV-stasjoner leide teknikk og studio her, samtidig som TV Buskerud produserte egne sendinger. Entusiasmen var stor, men mange knelte under utgiftene, og i 1996 flyttet bedriften inn i mindre lokaler på Grønland. Vi samarbeidet en del med TV Buskerud, men knallet også til med eget studio i kjelleren til Austad Supermarked. Kjell Borgersen hevder bestemt at vi var den første lokale TV-stasjonen i Norge som gikk direkte på lufta til seerne, mens de andre presenterte bare «boksemat». Likevel var det «boksematen», altså de redigerte sendingene, som raskt og effektivt tok knekken på TV Fremtiden. I mangel på økonomisk bakkekontakt engasjerte vi nemlig proffe teknikere fra NRK, bosatt i Røyken, som redigerere for våre TV-opptak. Vi dro ut til ekspertene med våre amatørinnslag, og trodde gutta skulle bruke en time eller to på snekre sammen TV-amatørenes råmateriale til neste sending.

Det ble en solid nedtur. En av oss satt trofast ved miksebordet til redigeringsarbeidet var fullført. Begynte vi ved 18-19-tiden, ble vi etter hvert lykkelige når jobben var avsluttet ved 2-3-tiden om natten. En natt satt Borgersen til 6 om morgenen, og dro rett på jobben i avisa, omtrent firkanta i øynene. Flere våkenetter da regningene for arbeidet kom på bordet. Etter vel et halvt års tid var det slutt.

Radio Fremtiden levde lenger, men konkurransen i eteren var beinhard. I Drammen dukket det opp nærradioer nesten på hvert gatehjørne. Det var de religiøse stasjonene som holdt ut lengst. Radio Filadelfia sendte rundt 65 timer i uka i over 30 år, inntil det var slutt for bare få dager siden.

Dermed er en æra over for de rendyrkede små lokalradiostasjonene i Drammen. Vemodig kanskje, men når sant skal sies: Det er morsomt med engasjerte amatører, men slitsomt i lengden.