Nyheter

Livet er en dugnad

Håkon H. Asbjørnsen (63) er pensjonist (som begynner å vende seg til det ordet) og arangerer to utsolgte konserter med Jonas Fjeld i Fiskum gamle kirke 4. juni.

I kveld starter «Hver gang vi møtes» med Jonas Fjeld i en hovedrolle, mannen du allerede har booket til sommerens store konsertopplevelse i Fiskum gamle kirke 4. juni. Er det billetter igjen?

- Nei, de ble solgt ut tre uker før jul, og det enda det er en dobbeltkonsert! Men du får skrive om det likevel, jeg får heller kjøpe opp avisene på Darbu, haha.

Hvor kjenner du Fjeld fra?

- Jeg starter å holde romjulskonserter i skauen i Hokksund i 1995, og i -96 var Terje med første gang. Siden da har vi trivdes i lag og utviklet det til et vennskap. Terje har en lun væremåte som treffer meg godt.

Siden den gang har du arrangert godt besøkte «hemmelige» konserter på Kolberg gård i Øvre Eiker og i skogen og i kirken. Hvordan jobber du?

- Jeg har bestandig gått mine egne veier, det har jeg fra faren min i oppveksten. Jeg er et institusjonsbarn, foreldrene mine jobbet på ulike rekonvalesenshjem for barn og jeg har bodd på institusjon siden jeg var tre år. Faren min sto for arrangementer med hauger av fakler, og jeg ble fascinert av å gjøre ting annerledes. Tanken om utekonsertene kom til meg i Oslo Spektrum, under en heftig gitarsolo på Eric Clapton-konsert. Jeg så for meg Clapton opptre i Spiten skileik - jeg hadde gutter var aktive i langrenn den gangen. Fikk ikke tanken ute av huet, og to dager etterpå hadde jeg booket Bjørn Eidsvåg. Det ble en livsstil i ti år, å skape opplevelser og følelser for folk. På Kolberg gård har vi hatt flere norgespremierer, og i 2006 og 2007 laget jeg konserter på Stordammen på Konnerud, først med Terje og Hilde Heltberg, og så med To rustne herrer. «Den eneste konserten du kan gå til!», sa jeg til Terje. Har også hatt morgenkonserter kl. 7 noen søndager på hytta mi. Da møter folk opp kl. 6 på Tyrifjord hotell, og blir guidet fram. Hytta har ganske fin utsikt, og etterpå serverer jeg frokost, før arrangementet er over før ni.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- «Den siste veien» av Per Hansson, den gamle Dagbladet-journalisten. Den handler om en ung gutt som får kreft, og mens han skrev den fikk Hansson selv kreft. Jeg jobbet en periode på Modum bad og traff ham der.

Hva gjør deg lykkelig?

- Når jeg ser at noe jeg surrer med har skapt glede, og at jeg rører ved folk.

Hvem var din barndomshelt?

- Det må være Knut Kupper‘n Johannesen, jeg møtte ham året etter han hadde slutta. Faren min fikk ham til barnehjemmet på Modum, der vi vanna banen med hageslange og melkespann. Han gikk noen runder, et stort øyeblikk!

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Snakket akkurat med fruen om det, jeg misliker at jeg er litt for tung, det må jeg gjøre noe med. I år skal jeg gå tur hver bidige dag, begynte i går. Jeg ble faktisk innlagt på sykehus premierekvelden til Fjeld nå i jula - og den første som ringte meg på sykehuset dagen etter var nettopp Terje. Jeg misliker også at jeg ikke har vært mer nysgjerrig og hengt med på datautviklingen.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Setter meg med beina høyt og tar en gammel dansk.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

- Mot den egosentriske utviklingen samfunnet bærer mer og mer preg av. Jeg pleier å si at hele livet er en dugnad.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Det måtte vært Eric Clapton! Jeg har jo drømt om at han holder konsert i Vikersundbakken: Han begynte å spille på 90 metersmerket, mens jeg satt i stolheisen med en sixpack og fakler i de andre stolene. Så kjørte jeg rundt og rundt.