– Mange kjenner til dette – å bli et nummer i en kø eller et tall i en statistikk

– I møter med byråkrati og forvaltning blir du redusert til noe som er håndterbart for systemet: En forespørsel, en klage, et nummer, et kasus, mener forfatter Svein Roger Vang Nilsen.

Hvem: Svein Roger Vang Nilsen (53)

Hva: Forfatter fra Drammen

Hvorfor: Kom nylig ut med novellesamlingen «Mosaikkspeilet».

Novellesamlingen inneholder til dels ganske gard hverdagsrealisme, hvor røffhet møter sensitive følelse – kan du fortelle litt?

– «Hard hverdagsrealisme», som du sier, er klart en ingrediens her. Men det er en del mer, blant annet endring, som er et tilbakevennende tema for meg. Hva får folk til å endre seg? Erfaring viser: nesten ingenting. Folk endrer seg sjelden, men alt kommer an på hvordan man definerer endring.

Du har bakgrunn og jobber som sosionom, hvor mye av dine egne erfaringer ligger til grunn for det du skriver?

– Det ligger mange erfaringer fra jobb bak noen av historiene. For flere år siden tenkte jeg at jeg ikke skulle skrive om rusmisbruk og rusmisbrukere eller om folk med psykiske lidelser. Det finnes mange gode bøler og historier skrevet av folk med bakgrunn i slike lidelser, så jeg tenkte det er klart best å la dem snakke selv og la det være med det. Siden da har jeg vel hatt med historier om rusmisbrukere og lidende i hver bok. Sekundærtraumatisering kalles det, når du har en spesiell arbeidsskade. I andre noveller bruker jeg massevis av egne erfaringer på andre områder. Fler personer jeg har skrevet om er virkelige.

Du skriver blant annet om familie og oppvekst, om menneskeskjebner om dem som blir et stykke papir i systemet, kan du fortelle litt om individets møte med samfunn og normer?

– Mange kjenner til dette – å bli et nummer i en kø eller et tall i en statistikk. I møter med byråkrati og forvaltning blir du redusert til noe som er håndterbart for systemet: En forespørsel, en klage, et nummer, et kasus – bare sjelden en likeverdig eller fullverdig person. Du får ikke nødvendigvis den hjelpen du spør om eller den du trenger, du får den hjelpen systemet kan eller vil gi.

Du har tidligere uttalt at du ikke hadde klart å skrive romaner på 400 sider, og at du synes romaner inneholder for mye som ikke er essensielt for historien – står du fremdeles for det, og i så fall, hvorfor?

– De fleste forfattere skriver for mye, slik de fleste folk skravler for mye. Kanskje litt rart at jeg sier det akkurat nå, når jeg nettopp har sluppet en novelle på 90 sider. Folk og bøker inneholder informasjon, det blir ofte for mye.

Hvordan startet din skriveglede, for det er vel det det er?

– Det startet tidlig, for jeg er født inn i og oppvokst i en familie som var svært glad i å lese, og noen også i å fortelle og dikte historier. En flukt kanskje, slik jeg ser på det i ettertid. Men skriving er også en flukt, og da følger jeg godt opp det psykoanalytikeren Jung en gang konkluderte om mennesket og personligheten: Du blir den du er. I mitt tilfelle – en flyktning.

Og hvor mye vil du si at din oppvekst har preget deg og ditt forfatterskap?

– Svært mye. I tillegg til lese- og fortellerglede i familien, vokste jeg opp i til dels rare omgivelser. Jeg skrev litt om det for 20 år siden i en bok. En anmelder sa at om noe av det var sant, måtte jeg ha vokst opp i samme familie som familien Addams.

Hvem er din barndomshelt?

– I ung barndom: Faren min, en onkel som var politimann og en fetter som var fem år eldre enn meg. Senere i barndommen: Edderkoppen og Ben Grimm fra De Fantastiske Fire. I tenårene: Fames Hetfield fra Metallica og en amerikansk fribryter som kalte seg Rowdy Roddy Piper.

Hva misliker du mest med deg selv?

– Alderen, den er for høy. Livsanskuelsen, som er for mørk og arbeidskapasiteten som er for høy.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Kjøper noe jeg ikke trenger. Jeg liker ikke å kjøpe noe jeg trenger, det er alltid kjedelig.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Jeg burde demonstrert mot kommunesammenslåing, det ser jeg nå. Ellers ville jeg gått i tog for at Norges Wrestlingforbund skal få statsstøtte.

Er det noe du angrer på?

– Ja.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Med sønnen min som er 11 år. Han er glad i å lage historier, og da kunne vi laget en historie om en far og en sønn som sto fast i en heis, og da ville de koblet knappene og panelet om til en tidsmaskin og reist i vei med heisen. De ville møtt superhelter, en dinosaur og opp til flere zombier.