Hvem: Lukas Rotevatn (23)
Hva: Debutforfatter fra Krokstadelva
Hva: Debuterer med diktsamlingen «Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg»
Hva handler diktene dine om?
– Jeg har grublet på det selv, også i ettertid. Jeg bruker fortsatt tid på å fordøye litt, og det er et bra poeng, jeg forsøker å holde det åpent. Diktsamlingen er et forsøk på å reflektere rundt tosidighet i livet, som for eksempel liv og død, fortid og nåtid. Og så har det siget inn noen betryggende tanker rundt livet. Jeg jobbet med diktene i fire år, og mye skjer på fire år. Den inneholder en del refleksjoner rundt små og store fortvilelser. Det er spennende å høre hva andre tolker, det er jo ingen fasit. Jeg har mine egne tanker, men det er kanskje mer spennende å høre hva andre synes. Den tar for seg mye forskjellig, noe beroligende og trøstende, og som kan tolkes forskjellig avhengig av hvem som leser.
Mange spør seg hvordan en ung mann på 23 kan skrive med en sånn nerve om følelser. Hvordan er det å være 23 og sitte med disse følelsene?
– Det har jeg egentlig ikke reflektert rundt, jeg kan ikke si annet enn at jeg er ganske følsom, og jeg liker å holde på emosjoner så godt jeg kan. Gjerne sterke emosjoner også. Følsomhet er en viktig ting, og det er betryggende og trøstende å prøve å bearbeide nettopp disse emosjonene. Å se på dem på en litt naiv og ukritisk måte, blir på en måte som en trøst. Sterke følelser er viktig å ta seriøst, det er noe av det viktigste jeg har.
Det er kanskje ikke så mange unge menn som skriver poesi, i alle fall ikke som blir gitt ut. Opplever du, som ung mann, fordommer mot å skrive poesi?
– Det er kanskje en sannhet i det at det ikke er så mange, men jeg har ikke tenkt så mye på det. Vi har nok like mye anlegg for det. Jeg har i alle fall ikke følt noen fordommer, og godt er det. Jeg vet uansett hva jeg vil.
LES OGSÅ: Med blotta sjel i vinduet
Hva ønsker du å formidle til leserne dine, ligger det et ønske fra din side om kanskje å hjelpe unge folk?
– Jeg holdt på å si nei, det er ingen store budskap jeg prøver å formidle, men det kan jo kanskje danne seg naturlig. Det er hyggelig hvis det gjør det. Jeg ønsker at tekstene skal være reflekterende, uten at hva den reflekterer rundt skal være så åpenbart. Men hvis folk kan få trøst, eller det oppstår noen tanker, så er det fint.
Du velger bort navnet til din forfatter-far Rune Christiansen, hvorfor gjør du det?
– Ganske enkelt fordi jeg ikke har noe forhold til det navnet, så det er ingen familiekonflikt eller andre årsaker enn akkurat det. Og nå kunne jeg velge, så da blir det kun Rotevatn.
Faren din har også gitt ut en rekke diktsamlinger, men etter hvert ble det også flere romaner, tror du at dette også kan bli aktuelt for deg?
– Det er godt mulig – det grubles. Vi får la tiden vise.
LES OGSÅ: Sa opp lærerjobben for å satse som musiker – så kom koronautbruddet
Hvor mye har hjemstedet preget deg og ditt forfatterskap?
– Jeg har ikke svaret på det enda. Kanskje selve huset jeg vokste opp i har like mye å si som stedet. Jeg har ikke noe veldig sterkt forhold til Krokstadelva, hvor jeg vokste opp, men er der på familiebesøk av og til. Det er lenge siden jeg flytta derfra, og jeg tror andre steder også har preget meg.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er noe så uortodoks som en tegneserieroman, «God natt Punpun» av Inio Asano. Jeg leste den i 2015, og den gjorde veldig sterkt inntrykk.
Hva gjør deg lykkelig?
– Det vanlige; godt selskap og ro. Ikke nødvendigvis samtidig.
LES OGSÅ: Bokanmeldelse: Vigdis Hjorth: «Er mor død»
Hvem er din barndomshelt?
– Blir sikkert noen fiksjonelle karakterer tror jeg. Ja, Prins Ashitaka fra filmen Prinsesse Mononoke.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Da hender det jeg kjøper god drikke, mat og filmer.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Jeg liker det meste med meg selv, men jeg kunne gjerne hatt litt bedre disiplin.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?
– Mot krig.
Er det noe du angrer på?
– Nei.
Hvem ville du stått fast i heisen med?
– De fleste, tror jeg. Det er bedre enn å stå fast alene.