Navn i nyhetene

Over 30 år med Hellbillies: – Det er ingen selvfølge å lykkes hver gang

Folk løper fremdeles til konsertlokalene for å høre Hellbillies. Frontfigur og vokalist Aslag Haugen sier de er avhengig av stadig å treffe nye folk med musikken sin.

Hellbillies

Hvem: Aslag Haugen (60)

Hva: Vokalist og frontfigur i Hellbillies

Hvorfor: Fortsetter sin jubileumsturné «30 på vegen» i Drammens Teater på torsdag, etter at de måtte avbryte i 2020 på grunn av pandemien. Hellbillies slapp nylig sitt tolvte studioalbum «Blå dag».

Hellbillies med 30-års turné.

Hei, jeg fikk beskjed at jeg kunne ringe deg nå?

– Ja, hei du, heng på litt så skal jeg bare låse meg inn på kontoret. Er du der fortsatt?

Ja. Hvordan har koronatiden vært for deg, noen artister og musikere forteller at denne tida har vært bra for dem, at de har fått ro til å være kreative?

– Haha, nei, fy faen for noe tøys! Fin? Går det an å si noe sånt? For de fleste har det vært krise, folk har mista all inntekt. Plata vår ble et år forsinka, det var jo en lang periode vi ikke kunne samle bandet i studio. Men mange har hatt det mye verre enn Hellbillies. Det som skjedde, var at jeg gikk inn i skrivemodus igjen. Det var det eneste fornuftige å holde på med.

Dere har jo hatt stor suksess i disse 30 årene, hva tror du det skyldes, har dere en suksessoppskrift?

– Det finnes knapt noen oppskrift annet enn at du må jobbe hardt, rett og slett. Alt vi kan gjøre er å gjøre så godt vi kan, og satse på at det er nok. Kanskje noe av det som gjør det spennende å skrive nytt nettopp er det at du startet med blanke ark på ny plate. Det er ingen selvfølge å lykkes hver gang.

Du synger på låta Leve som ein prins « … langt i frå fødsel, nærmere dau», med glimt i øyet vil jeg tro, men hva er forskjellen å være artist nå og for 30 år siden?

– Ha-ha, den låta er konstatering av fakta, den. Det er stor forskjell på før og nå. Hele musikkbransjen har forandra seg fra da vi starta, noe har blitt bedre og andre ting ikke så bra. Det spørs hvordan du ser det. Fra en lytters synspunkt med streaming og tilgang på all mulig musikk på telefonen for en hundrings i måneden, er det jo fantastisk. Sett fra artisten, er det kanskje ikke så bra, med tanke på inntjeningen som er veldig liten. For et band som skal leve av dette, må du ut og turnere. Og da må man ha et publikum som kjøper billetter til konsertene. Vi er avhengig av å treffe nye folk hele tida, og det har vi klart, og det er jeg veldig glad for.

Hender det at du blir lei?

– Jeg er aldri lei når vi står på en scene og spiller konsert, det er som regel alltid morsomt. Men det er ikke like stats å sitte sju, åtte timer i bil eller på flyplasser, og alle hotellrom er skremmende like. Den biten er jeg lei, men det må man ta med på kjøpet.

Mange vil nok også si at dere hadde et smalere publikum i starten, men at det de senere årene har blir musikk for enda flere, er du enig i det?

– Ja, på begynnelsen av 90-tallet var det mer ei gruppe folk som hørte på oss, men på slutten av 2000-tallet, rundt utgivelsen av plata “Spissrotgang”, oppdaga vi at det kom en ny generasjon og nye typer folk på konsertene. Og det er mye av grunnen til at vi fortsatt kan holde på. Mange av de som hørte oss på 90-tallet har kanskje ikke tid mer, ha-ha.

Det vakte litt oppsikt for 30 år siden, at dere sang på dialekten deres, mens nå ser vi at det har blitt helt vanlig, og til og med bejublet – hvorfor tror du det har blitt sånn?

– Det fantes ikke mange som sang på innlandsdialekt fra Hallingdal eller Telemark. Men det er veldig gledelig å se at flere og flere artister velger å bruke sin egen dialekt. Folk har også blitt vant til å høre det, rett og slett. Alle dialekter er jo et bedre sangspråk enn et skriftspråk.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– «En bønn for Owen Meany» av John Irving har jeg ledd mye av. Men om noen bok har betydd så mye skal jeg ikke si.

Hvem er din barndomshelt?

– Det var storebror Arne Sigurd, som dessverre ikke er med oss lenger. Jeg så opp til ham. Han introduserte meg for musikk og spilte gitar. Vi hadde et nært forhold.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg setter umåtelig stor pris på å gå ut og spise en ganske dyr middag og drikke dyr vin og ha det hyggelig i lag. Å bruke penger på pur hygge – men det er verdt det.

Hva misliker du mest med deg selv?

– Jeg skulle gjerne hatt en porsjon ekstra selvtillit. Det har jeg aldri hatt bøtter og spann av, og det kan være begrensende. Kanskje jeg sier nei til ting jeg burde sagt ja til, fordi jeg tror at jeg ikke fikser det, eller fordi det virker skummelt.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Ingen hvis det ble langvarig. Men hvis så skulle skje, så må det må bli med kona mi Cathrine, det hadde vært mest behagelig.