– Mange sier sikkert: «Herregud, der er hu igjen», men jeg kommer ikke til å gi meg!

Hvem: Unni Askeland (59)

Hva: Billedkunstner. I fjor ga hun ut boka «Attrå – mitt litterære selvmord», som inneholder tegninger, dikt, poesi, raptuser og slamrap.

Hvorfor: Klar med første utstilling etter lockdown, på galleriet Gulden kunstverk, som ligger mellom Mjøndalen og Hokksund. Utstillingen står til 4. oktober.

– Hei, har dere tid til å snakke med meg, jeg trodde det bare var valg for tiden, jeg?

Ja, vi må skrive om andre ting også, hvordan gikk utstillingsåpningen på lørdag?

– Nå er jeg utslitt, det ble sent både fredag og lørdag, jeg er jo ikke vant til dette, og med barnebarn i huset står jeg opp klokka sju! Men det gikk veldig bra og det kom så mange. Dette er første utstilling siden jeg skulle stille ut med Per Heimly i 2020, vår ode til Ari, men så ble det lockdown dagen før åpningen.

Er dette arbeider du har gjort under pandemien?

– Ja, i perioden hvor vi har vært innelåst sniker det seg inn en desperat lengsel etter nærhet. Jeg er ganske direkte og har fokus på kvinner, seksualitet og innestengthet.

– Du kjente kanskje spesielt på dette med isolering, med tanke på at du selv ble smittet av korona?

– Jeg fikk korona etter første vaksinestikk, men jeg visste ikke at jeg var syk, så jeg var i Grimstad, Arendal og Kristiansand. Jeg ble ikke så dårlig, men jeg tenkte «Åj, shit, da jeg testet positivt, men ble aldri redd. Heldigvis smittet jeg ikke mange.

– Hvilke tilbakemeldinger har du fått på utstillingen så langt?

– Jeg fikk mest skryt for et maleri jeg lagde bare noen dager før utstillingen åpnet. Jeg så ut av vinduet, og fikk øye på en furu, og malte fort, «ja, det ser vi» sier folk, men det driter jeg i. Jeg sier: Å være seg selv er den høyeste formen for moral. Jeg gir faen i hvem som skal se, jeg maler stort sett det jeg vil. Jeg gir meg ikke. Mange sier sikkert: Herregud, der er hu igjen, men jeg kommer ikke til å gi meg – da må jeg legge meg ned å dø.

[ Kunst Rett Vest på Store Gilhuus gård ]

Hvorfor heter utstillingen «JA», og hva er det du søker å fortelle?

– Ja, til livet, ja til alt det som ligger framfor oss, det har vært så mye nei. Og så er det et av de korteste ordene, og jeg liker det.

Du har levd kjendislivet og kjent glamouren og medias oppmerksomhet på godt og vondt. Hvordan påvirker det deg og det du gjør?

– Jeg tror ikke det påvirker meg eller mitt kunstnerskap, alt det som kommer fram i mine arbeider er private ting.

Men er det ukomplisert å utlevere deg selv slik du gjør i kunsten din?

– Det er litt interessant at du spør om det. Boka mi er ekstremt selvutleverende, og jeg tenkte «nei, fillern dette kan jeg ikke gjøre». Men jeg gjorde det likevel, litt med skam riktignok. Men nå ser jeg det mer som en frigjørende prosess. Selv om jeg er 59, hvorfor kan ikke jeg si noe om forelskelse for eksempel? Men det er tabubelagt. Men jeg har alltid vært selvutleverende. Det er sånn jeg jobber. Jeg har malt i 40 år og blir 60 snart, og venter fremdeles på de grå hårene. Vi trodde at livet sikkert ville bli annerledes når vi ble eldre – men det er heldigvis ikke sant.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er kjempevanskelig å trekke fram én, fordi jeg har så mange referanser. Men jeg liker godt Hamsun, Tomas Espedal, Kjartan Fløgstad og Hemingway. Jeg har nettopp sett dokumentaren om ham, og da tenker jeg på Ari (Behn, red.anm.). Jeg kalte ham alltid for min Hemingway.

Ja, mange forbinder jo deg med Ari Behn, både vennskapet og det kunstneriske samarbeidet, hvordan har tiden uten ham vært?

– Det er et ekstremt savn. Jeg ble nylig intervjuet hvor jeg skulle snakke om Ari, og jeg begynte å gråte. Vi kunne være lenge fra hverandre, men når det går opp for meg at han ikke kommer tilbake, det klarer jeg ikke å forstå. Sorgen var verst i de første månedene. Det var så trist, vi var jo helt ifra oss. Og alle tenkte vi jo, om vi kunne gjort noe mer.

Og så til det stikk motsatte, hva gjør deg lykkelig?

– Det første jeg tenker på er «mat», haha. Jeg spiste forresten en croissant fra Morgenlevering nå, for å rette opp sukkernivået fra vinen i helgen. Lykkelig, jo det er de enkle tingene, de gylne øyeblikkene med familien, når jeg mestrer, god mat og god vin. Og så merker jeg at jo eldre jeg blir har jeg lyst til å ha det bra. Det merker sikkert du også?

[ Erik Asla: Ga opp Hollywood-fotograferingen til fordel for havet: – Jeg er min egen herre nå ]

Hva gjør du når du skeier ut?

– Tidligere pleide jeg å dra på weekend til Berlin, en på grunn av covid går jeg heller ut med gode venner. Etter utstillingsåpningen på lørdag hadde vi nachspiel, tradisjonen tro. Og å være tilbake til 20 åra – det er jævlig deilig.

Er det noe du angrer på?

– Nei, bare de tingene jeg ikke har gjort. En del pinlige ting har jeg jo gjort, men det lever jeg fint med.

[ A-ha på OverOslo neste sommer: Hvor mange ekstrakonserter blir det? ]