Navn i nyhetene

Rune Christiansens romaner gis ut i flere land

Forfatter Rune Christiansen opplever stadig større suksess utenfor Norge. Men det er ikke det viktigste. – Skriving er en måte å leve på som er nødvendig.

Hvem: Rune Christiansen (58)

Hva: Forfatter fra Vestfossen

Hvorfor: Hans nye roman «Saken med den tapte tidens innfall» er allerede solgt til tre land; Danmark, Nederland og Sverige.

Din siste roman «Saken med den tapte tidens innfall» er allerede solgt til tre land, og andre romaner du har skrevet blir også gitt ut i forskjellige land, er det først nå at også verden utenfor Norge ser ditt forfatterskap?

– Det har vært en stigende kurve. Det begynner å bli noen år siden Lydia (Ensomheten i Lydia Ernemans liv red.anm.) kom ut på dansk. Men de siste to årene har det skjedd mye, ja. Den ble også lansert i Nederland tidligere i år og fikk svært gode kritikker og bestselgerlisteplasseringer. Til neste år kommer den med engelsk oversettelse, og Fanny kommer på dansk senere i høst. Det er de små forlagene som tar sjansen, de tar over der de store slipper opp.

Jeg har gitt ut diktsamlinger som er solgt i bare tre, fire hundre eksemplarer.

—  Rune Christiansen

– Men i Sverige er de ganske vriene, der er det vanskelig, så da jeg fikk vite at dette moderne feminist-forlaget ville gi ut tre av romanene mine, var jo det veldig hyggelig. Jeg tror også det er en interesse for norsk litteratur generelt. Karl Ove Knausgård nevnte mitt forfatterskap til The New York Times for tre, fire år siden, og det kan også ha hjulpet på interessen.

Du har jobbet i over 20 år med å få verdenslyrikken til Norge, men ditt eget gjennombrudd som forfatter, skjedde først for noen få år siden med Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Hvorfor tror du historien om Lydia treffer så godt?

– Det er vanskelig å si, jeg jobbet i fem år med den. Jeg tror de som er oppmerksomme finner noe der som de ikke finner andre steder. Personer, atmosfære og det tidløse. Dessuten fikk jeg masse gode anmeldelser, og så tror jeg at jungeltelegrafen virket litt.

– Det å nå lesere er jo selvsagt viktig, selv om jeg hadde skrevet uansett. Å skrive er en del av livet mitt. En måte å leve på som er nødvendig. Jeg har gitt ut diktsamlinger som er solgt i bare tre, fire hundre eksemplarer.

«Vil du bli høy på språk er det bare å lese Rune Christiansen. Hans nyeste roman er en berusende leseopplevelse», skrev Dagsavisens anmelder nylig om din siste roman. Hvordan opplever du et slikt utsagt, og kritikker generelt?

– Jeg må innrømme at jeg mindre og mindre leser anmeldelser. Per Petterson, som er en nær venn, han reiser bort, og sier til forlaget «Ikke nevn plusser eller minuser». Jeg kjenner meg igjen i den skjørheten. Der kommer det noen og mener noe om det man har jobbet med de siste fem årene. Jeg merker med få unntak at jeg får lite ut av å lese raske anmeldelser, det betyr så lite.

Jeg har begynt å notere noe. Du er den første jeg sier det til, bortsett fra samboeren min. Jeg vet ikke om det blir bok, vi får se hva det blir.

—  Rune Christiansen

Du skriver i en ganske lavmælt og langsom tone, språket får skinne i dine romaner. Som lyriker, hvordan vil du si språket har plass i romanen du skriver?

– Språket er bare et verktøy, men jeg vil ha et godt verktøy. Det er ikke sånn «se, her er språket mitt». Det jeg skriver fram, det er målet. Jeg er opptatt av omgivelsene, det skal være visuelt tydelig, og det hovedpersonene mine tenker, skal også være tydelig. Jeg er en slags nøktern pessimist, som prøver å ta vare på noe, og hvis det blir gyldig for andre, er det jo fint. Og så er det å ha blikket og litt nostalgia, hvis jeg ikke skriver det fram går det tapt på et vis.

Hva blir det neste?

– Det er vanskelig å si, jeg er alltid veldig tom etter en utgivelse, det er en elendig tid å gå inn i. Å våkne om morgenen å tenke hva skal jeg gjøre nå? Det blir ikke roman på en stund. Jeg er opptatt av noe som er et slags ekko fra den siste romanen. Jeg har en mor som har blitt dement, og det er en ting som har slått inn i meg, når noen gradvis og ugjenkallelig blir borte. Jeg har begynt å notere noe. Du er den første jeg sier det til, bortsett fra samboeren min. Jeg vet ikke om det blir bok, vi får se hva det blir.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Bøker som har hatt stor betydning både lesemessig og som et ekko i skrivingen, da må jeg tilbake til en barnebokserie, om indianeren Hjortefot. Og hopper jeg fram til vår tid, blir det franske Patrick Modiano med boken Dora Bruder. Begge de har en sterk atmosfære og sitter dypt i meg.

Hva gjør deg lykkelig?

– På et eller annet vis er jeg i nærheten av lykke når jeg skriver. Og å være på reise, komme til nye steder. Å være nord i Østerdalen, det landskapet, bringer også lykke. Mona og jeg har et lite hus der, og å være der og skrive er en fantastisk kombinasjon.

Hvem er din barndomshelt?

– Den første som dukket opp er Beppe Wolgers, han som spiller pappaen til Pippi. Han hadde et program på TV og var så utrolig kul. Og Pippi og farbror Melker, det koker nok ned til Astrid Lindgren, universet rundt henne. Og for meg står TV-seriene sterkere enn bøkene.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Den store «evnen» jeg har til å bekymre meg og stresse og å være utålmodig. Det som plager meg mest, er at jeg har lett for å bekymre meg, over alt fra små til store ting.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Jeg er fremdeles medlem i Fremtiden i våre hender og Greenpeace. Jeg synes for eksempel det er problematisk med måten oppdrettsfiske drives. Naturvern er viktig og det er et godt ord – klima og miljø er blitt politikerspråk.

Er det noe du angrer på?

– Ja, men det blir altfor privat. Det er noe jeg bekymrer meg over, men jeg prøver å løse det ved å gå videre og lære av det.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Jeg skulle gjerne hatt en samtale med forfatteren Patrick Modiano.






Mer fra Dagsavisen