Navn i nyhetene

– Korpsene har en perfekt rolle

Øystein Bø er ikke den som stirrer ned i bakken når spørsmålet «hvem kan ta ansvar for oppgaven» dukker opp. De siste 20 årene, og vel så det, har han viet til korpsmusikken.

Hvem: Øystein Bø (51) fra Konnerud

Hva: Avtroppende regionleder i Norges Musikkorps Forbund (NMF) Øst

Hvorfor: Ble hedret med Norges Musikkorps Forbund sin Fortjenestemedalje

I helgen gikk du av som styreleder, etter å ha ledet NMF Øst i åtte år. Under tildelingen ble det sagt: «Øystein Bø har med sin store kunnskap, unike lederegenskaper og positive engasjement ledet NMF Øst fram til å bli et stabilt og solid regionledd, til beste for medlemskorpsene.»

Hvordan føles det å få slik heder og flotte ord for innsatsen du har lagt ned i musikkorpsforbundet?

– Det er hyggelig at innsatsen man har gjort har blir lagt merke til og satt pris på, og vurdert som verdifull for musikkorpsbevegelsen.

Hvordan havnet du i musikkorpsbransjen?

– Jeg startet selv å spille slagverk i korps da jeg var sju, i Nordahl musikkorps i Lier, og fortsatte i Hegg. Så jeg har vokst opp med alle de verdiene skolekorps har gitt. Barna mine har hatt samme reise, alle tre. Som foreldre fikk jeg ansvar og styreverv, og siden ble jeg styreleder for de 376 korpsene i vår region. Derfor har jeg fått alle perspektivene, og det er spennende fordi jeg mener at musikkorps står for noe bra og inkluderende, og noe man kan holde på med hele livet.

Du har vært styreleder for Konnerud skolekorps i en årrekke, hvordan startet det?

– Det var da den yngste av barna mine starta i korpset i 1998. Først var jeg med som forelder, og så ble engasjementet mitt og min korpsbakgrunn fanga opp, det er jo sånn det fungerer i frivilligheten. Siden var jeg styreleder i 12 år. Men nå er alle barna ute, den yngste er 21, så nå er det ingen tillitsverv lenger – for første gang på 20 år.

Hva skal du finne på da?

– Hehe, si det – det må jeg nok tenke litt på.

Hva har vært de største utfordringene for korpsene det siste året?

– Alle former for organisert aktivitet har hatt krevende kår, det ligger i sin natur at vi må komme sammen for å øve, og det har det ikke ligget til rette for. Det er da man opplever frafall og at korpsmedlemmene mister motivasjonen. For å drive korps må man drive rekruttering hvert år. Ved inngangen til 2020 var det 17.000 medlemmer i korpsene i vår region, og i utgangen av 2020 hadde det gått ned med 1000, så det har vært noe frafall. Men mange har klart seg veldig godt, og noen har også økt. Men jeg tror at i tiden som ligger foran oss, så vil barn og voksne være sultne på organiserte aktiviteter, så kanskje vi kan få mange nye medlemmer ut av denne pandemien.

To 17. mai på rad – uten vanlig spilling i togene, hvordan takler de unge det?

– Vi så det jo litt i fjor, korpsene utviste stor kreativitet med å få i gang øvelser. Selv om det ikke blir tog, som for mange er viktig og motiverende, er jeg sikker på at de vil finne nye måter å få spilt og vise seg.

Hvis du skulle selge inn korpsmedlemskap, hva ville du sagt til foreldre da?

– Første så tenker jeg korpsene har mye å tilby i den tida vi lever i. Korpsene inkluderer alder, kjønn og etnisitet i et fellesskap. Korpsene skaper en aktivitet i trygge omgivelser. I tillegg lærer du å spille et instrument, med dyktige lærerkrefter. Korpsene har en perfekt rolle!

Noe du savner for korpsene?

– Øvingslokaler er fremdeles en utfordring. Korpsene blir henført til øving i gymsaler, det ligger ikke så godt til rette. Korpsene blir i mindre grad tenkt på i skolebyggingssammenheng. Tilrettelegging fra kommune og samfunn er der vi fortsatt står lengst tilbake.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Den siste boken jeg lesete er i hvert fall «Putin» av Hans W. Steinfeld.

Hva gjør deg lykkelig?

– Det handler vel om å kjenne at du bruker tid og ressurser på noe som er meningsfylt for flere enn deg sjøl. Å få være ved god helse og ha tid til familien. De grunnleggende tingene egentlig.

Hvem er din barndomshelt?

– Jeg syntes det var veldig gøy med Emil i Lønneberget, men vet ikke om han var helten.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Er nok kanskje et litt sånn ja-menneske, som lett tar på meg oppgaver. Det er jo en positiv ting, men det blir ofte litt for mye.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Det ville blitt et opphold i heisen fylt med latter og gode samtaler om musikk, øl og Drammenshistorie dersom min gode musikkvenn Gustav Jørgensen hadde vært der.