Nåde, frelse og testikler

5

Drama

«Corpus Christi»

Regi: Jan Komasa

Polen, 2019

Denne polske prisvinneren ble Oscar-nominert som beste fremmedspråklige film tidligere i år, og skulle opprinnelig ha hatt norsk kinopremiere i starten av april. Men bedre sent enn aldri. Den er et drama om moral, tro, etiske veivalg og rollespill. Historien er utrolig nok basert på virkelige hendelser; manusforfatteren Mateusz Pacewicz skrev opprinnelig en avisartikkel om bløffmakere som gir seg ut for å være prester i Polen, noe som er mer utbredt enn man kunne tro. Deretter kondenserte han ned disse hendelsene ned til en fiktiv filmversjon, som er mer opptatt av troen på mennesker enn religiøs overtro.

Muligens derfor «Corpus Christi» ble bannlyst som antireligiøs og antikatolsk av katolske ledere i hjemlandet, selv om filmen er ingen av delene. Regissør Jan Komasa er ingen dypt troende mann, men han ser potensialet religionen kan ha i bringe folk sammen. Et potensial som så ofte blir skuslet bort i tomme ritualer og livløs høytlesning fra støvete bøker. Vi kastes inn i denne verdenen uten kontekst eller forklaringer. Et ungdomsfengsel fullt av testosteronfylte, aggressive unge menn som stadig tyr til vold og trusler. Daniel (Bartosz Bielena) er en av dem. En kortklippet ligist med kalde øyne og skarpe trekk, som først blir mildere i blikket da den katolske fengselspresten (Lukasz Simlat) holder sin gudstjeneste.

Daniel har sett lyset i fengselet; han har en heldekkende tatovering av jomfru Maria på ryggen og drømmer om å utdanne seg til prest - men med hans kriminelle bakgrunn er det umulig. Etter å ha sonet straffen sin skal Daniel begynne å jobbe på et sagbruk langt ute på bondelandet i den andre enden av Polen. Han stjeler en prestekjortel på veien, og tar seg en skikkelig fest. Snorter kokain, drikker shots for harde livet og knuller en tilfeldig student på et toalett. Vel fremme ved sagbruket blir han dratt mot kirkeklokkene i den døsige landsbyen, og lyver på seg en status som prest for å imponere skjønnheten Eliza (Eliza Rycembel).

Les også: Filmanmeldelse «Klovn 3: The Final»: Festen går mot slutten (DA+)

Daniel blir introdusert til den alkoholiserte landsbypresten Wojciech (Zdzislaw Wardejn), og umiddelbart akseptert som nyutdannet prest fra Warszawa. Han kaller seg fader Tomasz, rapper noen penger fra kollekten og overnatter på gjesterommet i presteboligen. Fader Wojciech ber den unge presten om å holde gudstjeneste noen dager mens han gjør et forsøk på å bli tørrlagt, og Daniel fikser jobben med hjelp fra Wikipedia, Google og lyn-bibelstudier. Daniel forvandles oppe på podet, og finner sitt kall. Gjenvinner sin identitet ved å fortelle en løgn, og viser seg å være akkurat hva denne landsbyen trenger. Dager blir til uker, mens Daniel prediker med lidenskap og oppriktighet, foran en stadig større og mer engasjert forsamling. Byen lever fortsatt i skyggen av en tragisk bilulykke som tok livet av sju mennesker, og Daniels nærvær skaper en slags fred.

Men freden er selvfølgelig bare er midlertidig, og bygget på mer enn en løgn. Daniels ukonvensjonelle, psykoterapeutiske forhold til presterollen provoserer den forknytte kirketjeneren Lidia (Aleksandra Konieczna), som mistet sin eneste sønn i bilulykken. Hun slår seg sammen med den sleipe borgermesteren Walkiewicz (Leszek Lichota), som driver sagbruket Daniel egentlig skulle ha jobbet på. Mens problemene tårner seg opp er det lett å mistenke at man vet hvor historien er på vei, men «Corpus Christi» tar sjeldent de enkle utveiene og ender med et skikkelig knyttneveslag.

Stor samleoversikt: Her er alle Dagsavisens tips til gode filmer, bøker, TV-serier, teaterstykker

I hjertet av det hele skjuler det seg et mysterium, som sirkler rundt ulykken som hjemsøker landsbyen og en urett begått av borgerne der. Selve utgangspunktet har vært en gjenganger i utallige komedier, med dette er ikke akkurat en ny «Sister Act». Selv om «Corpus Christi» har sine humoristiske øyeblikk er dette et seriøst drama som utforsker komplekse temaer, og er drevet av en skikkelig sterk innsats fra hovedrolleinnehaver Bartosz Bielena. Noen vil muligens kjenne ham igjen fra Netflix-dramaet «1983», men neppe særlig mange, siden jeg ennå ikke har møtt noen andre enn meg selv som har sett denne serien.

Det er elementer i «Corpus Christi» som er veldig spesifikke for polske forhold, og plugger seg rett inn i den desillusjonerte tidsånden der. Men sånt er mest krydder oppå en historie som ellers er veldig universell, konsekvent underholdende og skjuler mye spennende under skjortelen. Regissør Jan Komasa har allerede rukket å lage nok en film med samme manusforfatter: «The Hater», så vi får håpe at den også dukker opp på norske kinoer etter hvert.