Møttes i begravelsesbyrå – nå åpner paret fjordkafé

Mange prøvde noe nytt da regjeringen stengte ned landet. Kanskje begynte du å jogge, strikke eller forsøkte å lære deg et språk. Ingrid og Tore Underland tok det et steg videre.

Langs den travle Svelvikveien har det dukket opp et skilt som skiller seg ut. «Lille hvite fjordcafé» står det i snirklete, blå skrift.

Ned en liten gangvei mot vannet finner vi et hvitt bolighus som like gjerne kunne vært plassert på Sørlandet. Her bor Tore og Ingrid Underland. Nå sitter de i det lille tilbygget langs fjorden, som lørdag 5. september har blitt Drammens første kunstkafé ved vannkanten. I tillegg til å servere mat og kaffe, selger de nostalgisk interiør, matprodukter og selvlaget kunst.

– Dette er et produkt av alle hobbyene våre, forteller Tore med et bredt smil. Det er han som skal stå for matlagingen. Dette kombinerer han med fulltidsjobben i HMS og kvalitetssikring innen bygg- og anleggsbransjen.

Når sant skal sies sitter han også på hobbyen sin – bokstavelig talt.

Det meste i fjordkafeen er nemlig laget av ekteparet. Interiøret er donert og restaurert – som stolene rundt de fire små bordene i kafeen langs vannkanten. Med dette slapp de gjøre de store investeringene for å åpne kafeen.

De såkalte «sjøbrødene», med oppskrift opprinnelig fra USA, skal Ingrid bake. Hun er delvis uføretrygdet og sykemeldt, så den daglige driften av kafeen er det Tore som skal bidra med.

Dette skiltet har dukket opp ved Svelvikveien. I bakgrunnen ser man Norgips sin fabrikk. Foto: Emma Huisman Moskvil

Fra hobby til bedrift

Selve ideen om å åpne kafé er relativt fersk. Selv om de begge har drevet firmaer før, og har ordnet med både serveringsløyve og fått godkjent kjøkkenet i bolighuset til servering, er det første gang de har drevet et spisested.

– Det hele starta da koronaviruset kom. Vi flyttet hit fra Lierskogen i februar, og ville finne et sted å stille ut kunsten vår. Så bare utvikla det seg, forteller Ingrid lattermildt.

– Dette er jo drømmen – å gjøre hobbyen om til business. Egentlig bare koser vi oss. Livet ved vannet er magisk. Her får vi ro i sjelen når vi hører bølgeskvulp og måkene synger, legger hun til.

Appellerer til båtfolket

Selv om Svelvik har et par spisesteder ved vannkanten, er dette gamle Drammens første. Planen er å anlegge en båtbrygge og utvide uteserveringen, slik at de som kommer vannveien også kan ta en stopp på fjordkafeen.

Det kan også bidra til å løse et problem paret har. Det er nemlig ikke uten grunn at spisestedene er ikke-eksisterende langs denne delen av Svelvikveien. Den er både smal og trafikert. Det gjør parkeringsituasjonen utfordrende.

– Vi har per i dag plass til fem biler på parkeringsplassen vår. Men vi har vært i kontakt med en av naboene våre, i håp om å lage en ekstra parkeringsplass på en tomt i nærheten.

Tore og Ingrid Underland har tilsammen fem barn. Her med datteren Isabell, som synes det er spennende å få en kafe til nabo. Foto: Emma Huisman Moskvil

Modnet

Både Ingrid og Tore beskriver seg som «impulsive», noe kafeen er et bevis på. Veien blir til mens de går. Men med flytting og starte en bedrift det siste halve året, hvordan skal de sikre at de ikke tar på seg for mye?

– Helsen min gjør at vi naturlig bremser litt, svarer Ingrid.

– Dessuten har vi blitt eldre, og ser i større grad konsekvensene av det vi setter i gang. Vi hadde nok ikke gjort dette om vi var i 20-årene.

Nyforelska i 40-årene

– Nå skal dere plutselig bo og jobbe samme sted. Hvordan tenker dere at det kommer til å påvirke parforholdet?

Paret ser på hverandre og smiler bredt før de utbryter:

– Det er helt perfekt – vi vil ikke være fra hverandre!

– I de siste månedene med hjemmekontor har vi fått erfare hvordan det er å jobbe- og bo sammen, og vi vil bare være mer sammen, sier Ingrid, og klemmer rundt hånda til Tore.

Det er vanskelig å unngå å legge merke til kjemien mellom dem. De holder hender, sniker til seg et kyss og stryker hverandre på ryggen.

De er begge i voksen alder, men ser rett og slett nyforelska ut.

Og det er ikke så langt ifra. Paret har bare vært gift i tre år.

– Jeg fant rett og slett drømmedama i voksen alder, det er det ingen tvil om.

– Og jeg drømmemannen, skyter Ingrid inn.

– Vi har hørt folk snakke om «treårskrisa», der nyforelskelsen dabber av, men det har vi ikke merka noe til, sier Tore.

I tillegg til noen bord inne, kan man også nyte maten utenfor. På platået nedenfor ønsker de ferske kafédriverne å utvide med enda en platting og båtbrygge. Foto: Emma Huisman Moskvil

Kjærlighet og døden

Paret beskriver deres første møte som «kjærlighet ved første blikk», men omstendighetene rundt møtet var alt annet enn en klisje.

– Vi møttes i et begravelsesbyrå, forteller Ingrid med et lurt smil.

– Hva var det du sa? spør undertegnede, litt perpleks, før Tore forklarer.

– Jeg mistet kona mi til kreft. Et par uker senere døde moren min. Da brukte jeg samme begravelsesbyrå, og der jobbet Ingrid. Da jeg så henne for første gang sa det bare pang! Vi endte med å ha mange og lange samtaler etterpå.

De uvanlige omstendighetene reiste noen øyenbryn da Ingrid og Tore først ble sammen.

– Vi fikk høre det av venner og familie som trodde vi bare ble sammen fordi jeg hadde mista noen jeg var glad i, og trengte trøst, forteller Tore.

– Men det har vi nok motbevist siden den gang, legger han til, med et kjærlig blikk rettet mot kona.