Vil gi tilbake

Malahat og ektemannen Ilgar Nasibov måtte flykte fra hjemmet i den aserbajdsjanske eksklaven Nakhitsjevan i 2014. Ilgar var mishandlet av politiet, og paret fikk høre at de snart ville bli arrestert – igjen.

De to tok seg til grensen til Georgia til fots og ved å haike med biler – og en traktor. Men på grensen blir Malahat stoppet. Hun har et kjent navn, og passet hennes konfiskeres.

– Så dukker en av lederne ved grensekontrollen opp. Han er ikke i uniform og sier at han respekterer det jeg står for. Han gir meg passet tilbake og sier jeg skal få tre minutters forsprang. Løp! Jeg var livredd for at noen skulle skyte meg med en gang jeg la på sprang, men jeg løp.

Internasjonalt anerkjent

Nasibova har blant annet blitt tildelt Raftoprisen og Reportere uten grensers Pressefrihetspris (2012). Hennes uredde dekning av de lovløse tilstandene i Aserbajdsjan bidro til å gjøre myndighetenes korrupsjon og overgrep kjent for hele verden.

Med kontakter innen en rekke internasjonale organisasjoner og ambassader, ble de to journalistene tilbudt opphold flere steder, men de valgte Drammen – der barna deres, som i dag er 21, 26 og 27 år gamle, allerede oppholdt seg.

Språk og jobb

I dag har Nasibova Akademisk praksis ved Høgskolen i Sørøst-Norge, men etter tre år i Norge har hun fortsatt ikke jobb.

– Gjennom Introduksjonssenteret har jeg møtt mange flyktninger, og kjenner deres tanker og drømmer. Jeg vil veldig gjerne ha en jobb som innebærer at jeg kan hjelpe andre. På dette feltet har jeg masse erfaring.

Malahat Nasibova er fortsatt involvert i organisasjonen hun og mannen startet i hjemlandet; Ressurssenter for demokrati og menneskerettigheter, selv om det meste nå går via Skype. På høyskolen setter hun seg inn i norske lover og regler – deltar på en rekke aktiviteter og lærer studentene om forholdene i Aserbajdsjan.

– Virkelig integrering skjer gjennom språk og jobb. Alle flyktninger jeg har møtt ønsker seg ikke noe mer enn å komme ut i jobb. Jeg tror introduksjonsordningen ville oppnådd mer om de hadde tettere kontakt med arbeidsgiverne, og hadde flere yrkesrelaterte kurs for dem som har erfaring – men mangler dokumentasjon, påpeker Nasibova.

Hun synes to års introduksjonsprogram er altfor langvarig og dyrt for skattebetalerne, når ikke flere kommer ut i jobb etterpå.

– Jeg er vant til å jobbe mye. Nå håper jeg å kunne gi tilbake til det norske samfunnet – som har tatt imot oss og hjulpet oss så mye, sier Malahat Nasibova.