Våre egne torturister

Nevner du navnet Grossmann for eldre drammensere, vil det straks vekke uhyggelige assosiasjoner. Bergstien og Gestapo blir straks nevnt. I Bergstiens nr. 55 holdt det tyske sikkerhetspoliti (Sipo) til, ikke Gestapo som mange har trodd. Klaus Grossmann, untersturmführer (fenrik), var sjef for Sipo i Drammen fra mai 1943 til februar 1945. Han skjøt seg i Larvik 8. mai 1945.

Andre navn fra okkupasjonstiden som kan nevnes er Gamborg Nilsen og du vil få den samme negative reaksjonen blant godt voksne drammensere. Det var to av dem, brødre, begge NS-medlemmer og frontkjempere. De vervet seg frivillig til Den norske legion og deltok i beleiringen av Leningrad. De ble senere tilsatt i Statspolitiet, en i Drammen og en i Oslo. I rettsoppgjøret etter krigen ble de begge dømt til lange fengselsstraffer.

Statspolitiet fra 1941 til 1945 var et norsk politisk politi som brukte tortur på fanger; de foretok henrettelser og gikk både Sipo, SS og Gestapo en høy gang i sine brutale og krigsforbryterske handlinger. Statspoliti-folkene var som regel alminnelige unge menn i tjue-trettiårsalderen, forvillet ideologisk og hensynsløse i sine gjerninger. Hvordan kunne de bli slik og pådra seg nasjonens dype forakt, vrede og straff?

Forfatteren Eirik Veum forsøker i boken «Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941 - 1945» å gi svaret på spørsmålet i en overveldende og nitid dokumentasjon. Her får du nevnt ved navn og mange portretter av hver eneste en som var med i Statspolitiet under den tyske okkupasjonen.

I perioden 17. til 25. juni 1944 slo Statspolitiet til over hele det sentrale østlandsområdet i en storoffensiv rettet mot motstandsbevegelsen. I vårt område ble det aksjonert i Drammen, Mjøndalen og på Eiker. På kvelden 21. juni var det storkontroll på Bragernes Torg. En av grunnene til denne lokale aksjonen fra Statspolitiets side var at motstandsbevegelsen et par dager tidligere hadde likvidert lensmannen i Nedre Eiker. Statspolitiet hadde kalt inn ekstra mannskaper og satt opp kontrollposter i alle gatene inn mot torget. Klokken var ni på kvelden. En større menneskemengde var drevet sammen på torget. Politifolkene hadde fått ordre om å skyte hvis noen prøvde å stikke av. Kontrollen av identifikasjonspapirer begynte. Plutselig begynner en mann å løpe og på hjørnet ved Øvre Torggate stopper ikke tre unge syklister for kontroll. En av politibetjentene fyrer av fire-fem skudd og fullstendige kaos oppstår. Rop og skrik; folk løper i alle retninger; det løsnes flere skudd. En svensk dame, Ester Elisabeth Lindgren, blir truffet i hodet og dør på stedet. Det oppstår tumulter og slagsmål flere steder der også tyske soldater deltar. Et slikt kaos var ikke sett på Bragernes Torg siden Torvslaget 1881.

Også andre steder i Buskerud fikk folk føle Statspolitiets virksomhet. På gården Teserud i Haugsbygd (mellom Hønefoss og Jevnaker) opprettet Statspolitiet kvarter. Ringerikingene Karl Johan Bakka (41) og Gustav Kleven (43) blir arrestert i juli 1944 og ført til Teserud. Kleven blir tatt hjemme, en hendelse som fremdeles sitter som spikret i barna hans. Kleven greier å få hivd kompromitterende papirer i ovnen og tent på før han blir tatt. «Se deg godt om, for dette er det siste du ser», sier en av de tre betjentene til ham. Og det var nære på at det skulle bli sant. Kleven blir banket over hele kroppen med gummibatonger. Han blør flere steder, må til legebehandling, blir sendt til Bredtvet fengsel utenfor Oslo og havner til sist på Grini. Han kommer helskinnet hjem i maidagene 1945. Hjemmefronten gikk høsten 1944 til aksjon og sprengte Teserud gård i luften; én statspolitibetjent ble drept i aksjonen. Dette utløste, samtidig som Bjerke jernbanebru ved Ask blir sprengt, den store unntakstilstanden på Ringerike og i Modum september samme år.

Det var en nådeløs kamp som ble ført. Sjefen for Statspolitiet i Drammen, en politiløytnant, var delaktig i likvideringen av Finn Arheim. Arheim var sjef for Folkeregistret og Husformidlingen i Drammen, dessuten motstandsmann. Han ble drept av norske og tyske politifolk sent på kvelden 16. desember 1944. Gjengjeldelsen kom ugjenkallelig: politiløytnanten ble ikke lenge etter likvidert av to menn fra motstandsbevegelsen, Milorg. Disse beordrede likvideringene er det gjort rede for i et par bøker; Arnfinn Molands «Over grensen» og vår egen Odd Myklebusts «Historien om et lovlig mord».

Det norske folk kom slett ikke uplettet fra krigshistorien: Tusenvis av unge menn meldte seg som frontkjempere og deltok på tysk side under felttoget i Russland. Flere hundre norske var med på tysk side i sluttkampene i Berlin april/mai 1945. Mange søkte og fikk stillinger i Statspolitiet, noen ble vakter i konsentrasjonsleire som Berg utenfor Tønsberg og Falstad i Trøndelag. Hva drev dem til dette? Rettsprotokollene viser at de var ofre for nazipropaganda, «kampen mot bolsjevismen», påvirket av uheldig miljø rundt seg, følte at de kunne hevde seg osv. Men brutaliteten, torturen, hvordan kunne de? Svaret er: systemet de var i tillot det, en drakk seg til mot, den innebygde, menneskelige råskap («den onde lyst i ditt bryst»), moralsk forfall, hat, forakt for sine ofre, følelsen av å ha makt osv. Deres i mange tilfeller ynkelige opptreden når de etter krigen måtte stå til rette for sine gjerninger. De visste ikke, trodde ikke, kjente ikke til, mente ikke. De og deres gjerninger ble en nedslående del av vårt lands historie. Deres historie bør fortelles om og om igjen for nye generasjoner. Ikke for hevnens skyld, men for at en kanskje kan lære av historien. At vi stadig må være på vakt for at denne del av historien ikke skal gjenta seg.