Drammen

Vår mann på Eidsvoll

Drammen hadde sin mann på Eidsvoll. En middelmådighet uten revolusjonær ild.

Vår mann i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 ble Nicolai Scheitli. Han ble valgt av menighetene i Strømsø, Bragernes og Tangen ved indirekte valg gjennom et valgkollegium som kom til å bestå av tre embetsmenn og tre forretningsmenn. Disse var: tidl. byfogd Joachim Friedrich Winsnes, tidl. kornmagasinforvalter Nicolai Scheitli og stadsmegler Gabriel Faye. Peder von Cappelen, Iver Holter og Adam Hiorth, var framtredende handelsmatadorer i byen. Alle de tre kjøpmennene hadde i kortere eller lengre tid vært medlemmer av Drammens eligerte menns kollegium. Det er sannsynlig at Scheitli ble valgt fordi de andre valgmennene ikke ønsket eller så seg tjent med å dra til Eidsvoll for å delta i en riksforsamling. Ordet middelmådig er brukt om Scheitli. Skal vi tro at det øvrige valgkollegium ønsket å se tida an? De hadde nok ikke stor tro på selvstendighetstanken; de regnet med at Norge ville bli tvungent inn i en union med Sverige. Da kunne det lønne seg å holde seg inne med svenskene og Karl Johan. Kanskje tenkte de slik. Og dyttet Scheitli foran seg.

Nicolai Scheitli ble født 1753 og vokste dermed opp i opplysningstida med europeiske åndsstorheter som Rousseau (folkesuverenitetsprinsippet), Voltaire (menneskerettighetene) og Diderot. (Filosofen og leksikonskaperen; Le grande dictionnaire Francais. Dette berømte leksikon står i hyllene på Austad gård). Nicolais forfedre var innvandrere fra St. Gallen (Sveits) tidlig på 1700-tallet. Faren, Leonhard ble sorenskriver på Øvre Romerike. Nicolais mor het Maren Wad. Hun fødte åtte barn, alle innskrevet i kirkeprotokollen i Strømsø med forskjellige varianter av Scheitli-navnet.

Vi må regne med at Scheitli-familien fulgte med i tida. Nicolai var 23 år gammel da Den nordamerikanske frihetskrig begynte 1776, og 36 år da Den store franske revolusjon brøt ut 14. juli 1789 med stormen på Bastillen. Disse avgjørende og voldsomme hendelsene i verdenshistorien må ha gjort et stort inntrykk på dem som levde i samtida. Ikke minst de påfølgende Napoleonskrigene, tidene tidlig på 1800-tallet, med elendige konjunkturer, handelskrig, blokade, feilslåtte avlinger, barkebrødstider. Det var i disse årene nordmenn rodde til Danmark etter korn og andre levnetsmidler.

Vi må også selvsagt forstå at de to sjøslagene på Københavns red 1801 og 1807 gjorde stort og negativt inntrykk på nordmennene. At vår viktigste handelspartner England kunne begå en slik skjensel for å sikre seg og uskadeliggjøre skipene i den dansk/norske orlogsflåten var uhørt.

Bakgrunnen for engelskmennene var realpolitisk: Kampen mot Napoleon skjøv alle andre hensyn til side. Selveste admiral Nelson ledet det engelske angrepet på København red 1807. Disse slagene førte med seg at kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI. Hans far kong Christian VII var sinnssyk og døde 1808) erklærte England krig og kom dermed med på Napoleons side under de påfølgende krigene som varte helt til juni 1815 da Napoleon endelig ble slått ved Waterloo. Også mot Sverige ble det erklært krig, og krigshandlinger fulgte 1808-1809 (Trangen, Lier, Skotterud, Toverud, Prestebakke).

Nicolai ble først fullmektig hos berghauptmann Hiorth i Kongsberg, deretter forvalter 1780-1802 ved bergverkets opplagsmagasin i Drammen. Han var også kommisjonær (Drammen) for Kongsberg bergverk og Blaafarveværket på Modum. I 1790 ble han gift med Anna Catharina Gram (1773-1844). Hun var datter av justisråd Gram og Maren Grøn Lund, kjente drammensfamilier.

I januar 1814 kom sjokkmeldingen fra Danmark om at kong Frederik VI i Kiel hadde undertegnet en avtale om å avstå Norge til Sverige. Til gjengjeld skulle Danmark få svensk Pommern og Rügen og en million riksdaler. For europeiske stormakter måtte Frederik VI bøye kne. Svenskene måtte gi fra seg Finland til Russland, Norge ble erstatningen.

Da nyheten om Kielertraktaten ble kjent i Norge, vakte den voldsom forbitrelse. Øyeblikkelig ble grunnlaget for en norsk, nasjonal selvstendighetsbevegelse lagt. I 1813 hadde Frederik VI sendt prins Christian Frederik til Norge som stattholder. Han tok initiativet til norsk selvstendighet og ble valgt til norsk konge 17. mai 1814. Men ettertida har likevel ikke gitt Christian Frederik noe godt skussmål; han vinglet, var ikke situasjonen voksen, var opphengt i enevoldskongens tankegods, var pompøs og ville omgi seg med et stort hoff.

Christian Frederik innkalte i all hast (ett døgns varsel!) til et stormannsmøte (notabelmøte) på Eidsvold Verk 17. februar. Der møtte 21 utsendinger, ingen av dem fra Drammen. En fra distriktet, Jonas Collet, amtmann i Buskerud, bosatt på Huseby i Lier, kom med på møtet fordi han tilfeldigvis var i Christiania på det tidspunktet. Notabelmøtet bestemte at det skulle kalles inn til en riksforsamling som skulle gi Norge en grunnlov. Initiativaker Christian Frederik ble nødt til å godta at kongen skulle velges etter folkesuverenitetsprinsippet, det vil si at kongen skulle velges av riksforsamlingen, folkets tillitsvalgte. Også arveretten til tronen falt derfor bort.

Vår mann, Nicolai Scheitli, la i vei til Eidsvoll og møtte med byens fullmakt der 10. april. Han var 61 år og av de eldste representantene i riksforsamlingen. Han kom ikke til å engasjere seg i debattene, bortsett fra en episode som han lenge ble husket for og som vi hermed minner drammenserne om: Den 19. april debatterte riksforsamlingen forslaget fra Falsen om at forsamlingen skulle se seg oppløst når Grunnloven var vedtatt og konge valgt. «Svenskepartiet» sto mot selvstendighetsgruppen; «svenskepartiet» ønsket ikke Stortinget oppløst; det ønsket å kunne føre forhandlinger om betingelsene i unionen som de skjønte ville bli påtvunget Norge.

Nicolai Wergeland, far til Henrik og Camilla, var selvstendighetspartiets skarpeste motstander. Han ba om ordet og holdt kanskje norgeshistoriens svulstigste og mest pompøse innlegg:

«Ædle Herrer! Ærverdige forsamling! Nordmænd! Brødre! Skjænke mig av godhet et øiebliks opmærksomhet!»

«Med inderlig kummer har ogsaa jeg reist mig for at yde mit klagesuk over nasjonal-forsamlingens døende selvstændighed, over folkets tapte haab til os. - Lokkende forhaabninger skal ikke gjøre mig til forræder mot mine norske brødre! Haanden fæster jeg i himmelen og lar kloden rulle - foten fæster jeg paa religionens klippe og smiler ad hine truende bølger...»

Slik holdt Wergeland på en god stund. Da han var ferdig og satte seg, ba vår Nicolai om ordet og ble stående og måpe og glo på siste taler uten å si noe. Det så ut som han ventet at Wergeland skulle si noe mere. Da han ikke gjorde det, sa Nicolai: «Jeg har let efter, men finder ikke proposisjonen (han mente noe innhold i, red.anm.) i Hr. Wergelands tale». Blodigere ironi kunne en vel ikke tenke seg. For denne lille episoden ble Scheitli husket lenge.

Nicolai Scheitli ble vår mann på Eidsvoll. I det 200. året for begivenhetene i 1814 bør vi huske ham med takknemlighet.

Mer fra Dagsavisen