Nyheter

Urban jungel

Hvor så du sist en fisk vake? Eller et rådyr på kloss hold?

Bilde 1 av 0

Jeg er mild mot meg sjøl. Bruker el-batteriet opp de siste bakkene. Har en egen personlig trener på bagasjebrettet, han er sju år og tar oppgaven seriøst: «Kom igjen! Tro på deg selv, Siri! Du har tatt denne ruta før, denne kneika kommer du over!» Så er det bratt nok opp Drafnkollen.

Og verdt det.

Vinteren hadde vært tøff. Generasjonen over meg hadde fått tildelt ikke bare ett, men flere hjerteinfarkt. En og tre og snart fem kollegaer og venner møtte februar med å lure på «hvordan kjennes det egentlig når du nærmer deg utbrent». Begrensninger på alle kanter, puh, jeg føler noen ganger jeg står og hogger over dem som viltvoksende lianer, med machete: åtte kilo for mye. Eksoslokk over byen. Bare 24 timer i døgnet som alltid, alltid kolliderer med behov for en passe, jevn dose med søvn (! Dette vil jeg forresten at vi snakker om. I 2018 har vi en Tesla i bane i verdensrommet, men ingen har funnet løsninga for oss som prøver å sjonglere flere jobber, familie, styreverv, velutviklet Fear of Missing Out, med mer, over kun 24 timer ganger 7 dager i uka. Veldig gammeldags at vi ikke har mer å rutte med, er det ikke??), og innimellom en svikt i troen på å klare alt sammen.

Og vet du hva? Ved inngangen til min bade- og jobbesommer opplevde jeg to små urbane absurditeter, på grensa til hverdagsmagi, begge to: Det første fant sted 2. juni. Husker du vi gikk og svetta, med 35 grader i sola? De hadde just åpna Utebadet og det mysset av familier inne i klorsteika. Men blant grantrærne, innafor gjerdet mot fotballbanen, der de største brøytehaugene hadde blitt kjørt bare en drøy måned tidligere, lå det en som sleit. En møkkete, meter høy snøhaug inne på Drammensbadets område! Svettet vekk i de varmeste sommerdagene. Et vitne om hvor alt sammen kan være, om at uansett hvordan du har det, det eneste vi veit er at det kommer til å bli snudd på hodet? Det gjelder å improvisere for å henge i hop i hverdagen.

Glem alt det nå, eller, bare husk det godt nok til å kjenne at du selv kan ta grepene som gjør at du holder deg frisk! Plutselig eksploderte sommeren. For: «Denne kneika kommer du over,» som baksetecoachen min messer. Og etter den nevnte, tøffe vinteren undersøkte jeg litt hos bedriftshelsetjenesten på min egenarbeidsplass. Mange arbeidsgivere har forpliktet seg til grep for å forebygge sjukmelding. Jeg veit det er en klisjé, men alle kan finne seg sine steder, sine hemmelige triks. Og nylig fant jeg også ut at bare fire timers hjemmekontor, de kan lett omsettes til tre morgenbad i løpet av uka. Ikke alle arbeidsgivere er like forståelsesfulle, men om det skulle være et samfunnsøkonomisk budskap i kommentaren min her i dag, er det at gevinsten ved en slik holdning er ganske stor.

Så. Litt arbeidsfleksing, og vi klatrer oss stadig opp grusveien, min unge personlige trener og jeg. Legger den nydelige, men bratte Austadjordetstien parallelt med oss til høyre. Rett opp fra byen. Dette er bare ett av balsamstedene du lett kan oppsøke, bare bittelitt unna gryta. Grønn skog, bjørkestammer, dyner av blåbærlyng som anger av å ha blitt varm i sola. Runder siste bakken i sving, og ser den turkisblå FJELL-tagen, noen ungdommer fra Linje 3 har vært her med sprayboksen. Den står på demningen et konglekast fra ei lita rødmalt stue, den som en gang huset familien som vokta dammen. For meg er skogen, busslinje 3 og Blektjernstua like deler i en bypositivisme jeg tviholder på, arvet av generasjoner, og som 7-åringen på bagga allerede har med seg. Han går på en sentrumsskole og liker seg godt, men etter første time med naturfag var han oppgitt: «Mamma. Vi hadde liksom NATURfag. Alt vi gjorde var å tegne insekt og se på en film om en bille! INNE i klasserommet!» Det var ikke naturfag, for de var ikke ute, mente han. Var jeg uenig? Ikke helt, og tråkka opp bakkene nok en gang.

Dette er også kroppspositivisme. Har du asfalt under føttene, overopphetede tette stuer i nybygde hus, trøtte kjøreøyne eller spiler rundt puppene: Oppe i skogen får du puste. Det gjør ikke så mye om du skifter uten å gjemme deg mellom undertøy- og badetøy-skiftet, på muren langt unna de andre tjerngjestene. Er du der tidlig om morran er du kanskje tilogmed aleine. En tirsdag morgen hilser jeg på gutta som samler søppel rundt tjernkanten, en onsdag tidlig ettermiddag vekkes jeg fra en liten blund jeg drev inn i, av høye ul og guttural sang fra medborgere med spesialbehov, på tur med assistentene og pedagogene sine. En torsdag kveld hutrer jeg når jeg drar fra tjernet i det den blå timen kommer, og ungdom fra Konnerud, Danvik, Fjell, Austad, Brandenga insisterer på å bli værende og trippe og braute seg rundt hverandre slik bare tenåringer gjør uten å egentlig vise at de gjør det. Og alle gangene kjenner jeg i svømmetakene at kroppen er sterk, mye sterkere enn svakheten jeg kan få av å sammenligne meg sjøl med dem som er åtte eller 18 kilo lettere.

Men hva med det siste hverdagsmiraklet, sier du kanskje? Jo, halvveis uti juni, på vei ned fra mitt hverdagstjern og skogsbad, skvatt jeg brått på grusen. Ut av rognebusken kom et beige-grått dyr på tynne bein. En forsiktig syklist i 17 kilometer i timen hadde null problem med å bremse i tide, og nærkontakten med et ungt rådyr føltes passe ekte og viktig.

Mer fra Dagsavisen