– Trodde syrisk bursdag var litt kjedelig

– Jeg ble så overrasket da jeg ble møtt i døra av ei jente med langt, vakkert hår, kul kjole og høyhælte sko. Jeg kjente nesten ikke igjen Amani – og følte meg helt hypnotisert, ler Natalie Woldengen (snart 18).

De to venninnene kom først i snakk da klassen for elever med kort botid i Norge (forberedende kurs for minoritetsspråklige) og sosiologiklassen skulle delta i et prosjekt, som skolen arrangerer i samarbeid med Amnesty og Den Norske Helsingforskomiteen. På tvers av nasjonalitet, religion og etnisitet skulle ungdommene «ristes sammen» for å fordype seg i temaer som kulturmangfold og menneskerettigheter (MR). Samtidig lå det naturligvis også en integreringstanke bak. Og ved slutten av skoleåret kunne de som ville delta på en egen firedagers leir – på idylliske Nærsnestangen.

En ny planet

– Ja, her har det vært et tett program med masse aktiviteter, diskusjoner og foredrag. Noe spennende de fikk i oppgave var for eksempel å se for seg at de skulle etablere seg på en ny planet – og så komme fram til hva slags lover og regler som måtte gjelde der. Sett opp mot menneskerettighetene, viser det seg at det er ganske innarbeidet hva vi mener er riktig og bra, og som må etterfølges, for å kunne leve og ha det godt sammen, forteller lærer Hilde Lærum, som er med på MR-skolen.

Hun synes det er spennende å se hvordan elevene må konfrontere egne fordommer i diskusjoner om for eksempel ytrings- og religionsfrihet. Om hva det koster og hva det gir.

– Gruppen vi har med oss, på totalt 23 elever fra 14 nasjonaliteter eller etniske grupper, har ganske forskjellige meninger om flere ting. Her får de kjent litt på konsekvensene av det å ha forskjellige meninger – men likevel måtte forholde seg til hverandre. Selv om det lett blir litt temperatur når det handler om religion og politikk, spiller alle fotball sammen på kveldstid, og ser ut til å kose seg veldig, sier Lærum.

– Ikke streit

Woldengen og Altoubeh var allerede godt kjent før leiroppholdet. De to fant tonen da klassene deres besøkte Helsingforskomiteen og Amnesty tidligere i år. Deretter begynte de å snakke sammen via sosiale medier.

– Så snakket vi daglig på skolen – og jeg ble bedt i Amanis bursdag i februar. Jeg takket ja, men trodde vel egentlig det kom til å bli litt stille og kjedelig. Der tok jeg grundig feil. Hjemme hos Amani var det kvinner i alle aldre, og uten menn til stede kunne de gå uten hijab. De oppførte seg akkurat som alle andre jenter i bursdag - skravlet og lo og danset til høy musikk, forteller Woldengen, som mener hun fikk en helt annen kulturforståelse av opplevelsen.

– Det er første gang jeg har en nær venninne som bruker hijab, og det må jeg si: Du bør absolutt ikke anta at hodeplagget betyr at jenta under er stille og streit.

Overrasket på fest

Da sosiologiklassen fikk i oppgave å lage en presentasjon av et valgfritt land, var Syria et naturlig valg for Woldengen, som fikk verdifull hjelp og informasjon fra sin syriske venninnne.  Selv om den norske ungjenta regner seg som personlig kristen, ser hun flere fellestrekk enn ulikheter mellom seg og venninnen. Altoubeh kan på sin side ikke helt glemme venninnens uttrykk da hun ankom bursdagsfeiringen.

– Jeg så jo hvor overrasket hun ble, fniser hun.

Altoubeh innrømmer gjerne at det var vanskelig i starten. Å skulle bli kjent med et helt nytt land - med bare ukjent mennesker, fremmedartede tradisjoner - og et språk man ikke skjønner et ord av, er ikke for pyser.

– Jeg visste at jeg måtte lære meg norsk så fort som mulig, for å få noen venner -  så jeg ikke bare skulle bli sittende hjemme med familien min. Så jeg har jobbet veldig hardt i de to årene siden vi kom - for lære så mye som mulig av språket. Nå kjenner jeg hele klassen min, Natalie og mange flere.

Jentene stortrives på MR-leiren og synes det er spennende å bli kjent med flere nye folk og kulturer. Også er det fotballen da.

– Jeg elsker fotball, konstaterer Altoubeh, som er fast bestemt på å utdanne seg til lærer og tolk.