Nyheter

Te-kvelder, musikk og vorspiel

Lenge før podkastene krøp inn via headsett og kunne boltre seg i de tusen hjem, drakk vi te og løste verdensproblemer på et jenterom i Konnerudgata.

Bilde 1 av 4

Da vi starta på videregående hadde verden blitt større. Vi fikk venner fra andre steder i byen. Det som før hadde tatt to minutter, altså å beine hjem fra venninna, ble nå til bussturer, av og til også med «overgang» på Bragernes torg.

En av venninnene bodde i Konnerudgata, så langt opp at det i tidligere tider het Konnerudveien, i et gammelt hus med bratte trapper og god takhøyde – også i overført betydning. Stua var bestandig stua full av folk; hvis ikke sønnen eller datteren var hjemme, ble vennene likevel invitert inn av mor Marit og far Øystein. Min venninne hadde rom i annen etasje, og bestemoren hennes bodde i leilighet vegg i vegg. Hver tirsdag møttes vi til te-kvelder, og vi henta vann inne på kjøkkenet til bestemoren, eller fra servanten på do tvers over gangen. Alle hadde hvert sitt krus, og hvis det hadde blitt for sent på kvelden for oppvask på kjøkkenet inne hos bestemoren, lot vi bare krusene stå på bordet eller i vinduskarmen. Og slik sto de til neste tirsdag.

Vi hørte på Nick Kershaw og Duran Duran, med John Taylor som favoritt, og da ikke først og fremst på grunn av bass-spillet, som jeg tror var helt middels. Men han var den kuleste og kjekkeste musikanten vi hadde hørt og sett. Vi hørte også på Paul Young, som jeg egentlig syntes sang ganske fælt, men som hadde et tegnevennelig ansikt. Min venninne fikk ham foreviget av undertegnede i tusj på papp, som hun hang på veggen, sammen med et foto av John Taylor, kjekkasen, og et par andre tegninger signert meg. Det kan ha vært Morten Harket, han var et yndet motiv, og ganske lett å få til, nesten som en karikatur, dog med seriøst popstjerne-tilsnitt.

Jeg tror nok produksjonen var oppe i tosifra med tegninger av a-ha-Morten med det smale blikket, og de karakteristiske lærtrådene rundt håndleddene. Tegningene ble produsert på bestilling, og spredt for alle vinder.

På det store rommet til min venninne i Konnerudgata ble det diskutert og filosofert. Det ble ledd, det ble grått, det ble klemt og kyssa, men aller mest: Det ble skravla. Om vi tenker noen og tredve år fram i tid, hadde dette skravle-hver-tirsdag-konseptet stått til gull i en ukentlig podkast. Av og til ble det sunget litt, og noen ganger tok et par av gutta fram gitaren, det hadde vært innertier i dagens pod-verden.

Men tilbake til den analoge tida, medeo 1980-åra og til te-kveldene på rommet til min venninne: Røykskodda lå tjukk og grå. Av og til måtte vi åpne vinduet, som jeg kan huske hadde påklistra rød teip som skulle illudere småruter, og som sikkert var en slags jule-overlevning, for å få litt frisk luft. Men det var aldri noen som sa at røyken var sjenerende, (det MÅ den jo ha vært!). Men alt var som det skulle være, og lenge før Dagfinn Høybråtens røykelov i det hele tatt var påtenkt.

Noen av guttene lånte bil av foreldrene og plukka opp oss andre, og av og til tok vi bussen, hvis vi ikke gadd å gå hele veien opp Konnerudgata. Hos vår venninne benka vi oss ned i den mørkegrønne cordfløyelsofaen, som av og til ble haste-oppredd etter vår ankomst, det var nemlig en sovesofa, og hun gadd vel ikke re opp mer enn strengt tatt nødvendig. Rundt bordet sto et par kurvstoler, og en skrivebordsstol med hjul. Men de fleste fikk plass i den digre sovesofaen. Uansett, det var ubegrenset plass – og vi var mange.

Det bare dukka opp folk, plutselig sto det en eller flere i døra, etter en buldrende entre opp den bratte trappa. Tirsdagene var innarbeidet og ble rutine. Derfor trengtes ingen øvrige avtaler. Så var det bare å sette seg ned og slenge opp rullingsen eller røykpakka, skjenke seg litt te, og så var vi i gang. Til og med de kristne røyka, og dem var det flere av i vår gjeng.

For første gang i livet kjente jeg kraften i en god diskusjon og samtale. Riktignok kommer jeg fra en familie hvor vi bestandig har diskutert ved middagsbordet, og som en venn påpekte: «Herregud, bruker dere virkelig to timer på middagen?» Og nå fikk jeg kjenne på samme diskusjons-iver blant mine nye venner. Det var som å komme hjem.

Flere av mine nye venner var med i Young Spiration som hadde tilhold i Indremisjonshuset på Høytorget, populært kalt Imi-huset. Og hver fredag var det korøvelse. Noen av oss andre var mer kjent med brune flasker og lyden av klirr, klirr, på en fredagskveld, enn tonene på Imi-huset. Men plutselig ble fredag kveld synonymt med besøk i teglstenshuset på Høytorget, også for oss. Vi benka oss ned for å høre våre venner synge og spille. I pausene gikk alle ut på fortauet i Rådhusgata – det var røykepause.

Mottakelsen på Imi var strålende, etter et par fredager spurte korlederen om jeg ville bli med å synge, men jeg nølte med å svare. Som om jeg visste at dette var et blaff. Men gud så moro det var.

Etter hvert ble korøvelser bytta ut med vorspiel og fest, riktignok ikke hver fredag. Et av høydepunktene var en venners-vennefest på Café La Bouff. Vi leide hele kafeen en lørdag kveld og inviterte inn. Det var som en herlig alene-hjemme-fest. Musikken sto alltid i fokus, og i vennegjengen var det flere gitarister, bassister og i hvert fall én trommis. Og en på keyboard, og han kunne egentlig spille alle instrumenter. Det ble rigga og lydsjekka for kveldens begivenhet, en kombinert konsert og fest, det kunne ikke bli bedre.

Stjernene denne kvelden var gutta våre, og som de spilte! Kanskje hadde både John Taylor og Morten Harket blitt imponert.

Mer fra Dagsavisen