Tarzan, Travolta og en avlyst skitur

ELISABETH HELGELAND WOLD

Mest stas var det selvfølgelig å se film på Saga, den største salen med de beste filmene. Men min første erindring om kino var på Paladsteatret. Vi var noen barn i nabolaget som så Alibaba og de 40 røverne, fra Tusen og én natt. Den gjorde inntrykk, om ikke i handling så i levende, store bilder med høy lyd og «Sesam, lukk deg opp» og igjen og jeg vet ikke hva. Senere så vi Tarzanfilmer i svart-hvitt, med Johnny Weissmuller i suveren hovedrolle, han kastet seg fra tre til tre og skrek a-a-a-a-a-a-oooooo-aaaaaaa! Gutta på Kjappen lekte selvfølgelig Tarzan på hele-70 tallet, og noen ganger involverte leken flere på rollelisten, så vi jentene ble castet som Jane, Korak eller som apen Cheeta. Ellers var Palads også stedet for spagettiwestern, med Clint Eastwood og John Wayne i mange roller. For å sitere en kinotraver fra den gangen: «Vi kunne ikke sitte på første rad når vi så cowboyfilmer på Palads, da kunne vi risikere å få sand i øya!».

Men i det sterkeste minnet fra Palads spilte egentlig filmen en birolle. Min venninne og jeg skulle på skitur, men da vi rundet hushjørnet ble ski og staver satt i garasjen og en helt annen løype staket ut; bort Hanna Winsnes gate, nedover Strøtvetveien, Bergstien, Amtmand Bloms gate – og vips så var vi på Palads. Vi skulle møte et par kule karer for å gå på kino. Gutta lo av oss og synes åpenbart at vårt ikke-ski-likevel-men-kino-stunt var fjollete, og etter hvert som vi fikk lange, rare blikk når vi gikk mot billettluka iført ryggsekk, skistøvler, topplue og nikkers, hadde det kanskje vært bedre å slite seg innover skauen i lysløypa.

Av og til ble det satt opp gamle klassikere på Saga, som det noen tiår tidligere hadde regnet Oscar-statuetter over. Vi så «Tatt av vinden» og ble bergtatt. Praktfulle Vivien Leigh som Scarlett og selveste Clark Gable som Rhett, en slags datidens George Clooney. Vi glemmer det aldri, selv om vi ikke var like begeistret som mødrene for gamle Gable. Det var et maraton av en lang film, det samme med «Ben-Hur», med hevnens kappløp mot slutten, hvor vi lurte på om Charlton Heston klarte å klamre seg fast i oppløpet. Det klarte han heldigvis og selvfølgelig.

Vi pleide å ringe for å bestille billetter, telefonnummeret var 83 50 40, tror jeg.

– Hallo, det er Saga kino.

– Hei, jeg vil gjerne bestille fire billetter til Grease i kveld klokka 19.

– Ja, hvilket navn skal jeg sette dem på?

– Elvis! (sufflert av vill latter).

– Det er greit, hentes en halvtime før forestilling, adjø.

Det var ikke fullt så gøy å gå fram i luka og hente billettene som vi hadde bestilt i kjendisers navn, og jeg glemmer aldri en venn, knallrød i toppen stotret fram i luka på Saga:

– Jeg skal hente fem billetter til kong Olav. Men mye latter ble det, og kongen hadde sikkert ledd selv også.

Det var ikke lov til å ha med flasker inn i salen, så da gikk det selvfølgelig sport i hvem som likevel klarte å smugle inn en cola på innerlomma. Dette var en typisk guttegeskjeft, vi jentene nøyde oss med Toffin og Goldfish, og følgelig var vi ofte tørre i munnen og måtte bomme slurker av gutta. Vi pleide å kjøpe godteriet i kiosken i den gule murgården på hjørnet bak Saga, men hvis kinokøen gikk fra Engene og rundt hjørnet oppover Amtmand Blomsgate, nøyde vi oss med utvalget i foajeen.

Den største kino-oppturen kom med John Travolta og Saturday Night Fever, med filmmusikk som har stått til gull siden – Bee Gees legendariske disko, hvor alle sporene på plata ble superhits. Travoltas dansetrinn ble kopiert, og det var mye Night fever og Staying alive rundt omkring i kjellerstuene. Eneste skår i gleden – vi var for unge og kom ikke inn for å se filmen! Men musikken ble vår, dansene og hele stemningen. En venninne gikk med moren sin, hun kom inn på 16-årsgrense enda hun bare var 13, og vi andre var grønne av misunnelse. Men da hun fortale om noen heftige klinescener var vi andre i grunnen glad for at det ikke var oss som hadde sittet der med mora vår.

Da Grease kom var vi derimot gamle nok, og tok igjen for tapt Travolta og Saturday Night Fever – vi så Grase om igjen og om igjen. En av venninnene så den sju ganger. Det var så fullt på Saga at vi måtte sitte i trappa. Men det spilte ingen rolle, Olivia Newton-John og Travolta sang og danset bra likevel. Alle ville se ut som Olivia etter Grease, og vi var selvfølgelig forelska i Travolta, det hadde vi jo vært siden Saturday Night Fever.

På Snorre ble det vist litt smalere filmer, og en som brant seg fast i hukommelsen var «Nosferatu the Vampyre», med Klaus Kinski i rollen som den syyykt skumle grev Dracula. Vi satt med jakka over hodet og løp hele veien hjem og var redde i mange år etterpå. Da jeg her forleden så igjen et klipp fra den filmen kjente jeg umiddelbart på frykten fra ungdommens skumleste slager.

Skrekk og gru artet seg mangfoldning på Snorre, som den gangen vi ble kastet ut! Husker ikke hva vi så, kanskje det var derfor – at filmen var så kjedelig så vi heller skravla og bråkte. Det var i alle fall kjempepinlig da filmen faktisk ble stanset, lyset skrudd på, og hele rekka ble bedt om å forlate kinosalen.

Så ble Palads revet, jeg kan enda huske plankehaugen og den triste følelsen. Snorre ble lagt ned og Saga bygget om til 1, 2, 3, 4, 5, men det ble ikke helt det samme som gamle Saga, hvor det kunne vises film for 800 personer i salen. Nylig var jeg på lørdagsforestilling på Kino City med datteren min. Sola kunne bare skinne så mye den ville ute, for da lyset ble slukket kjente vi forventningen og gleden som det alltid er å se film – på kino.