Surmelk, Solo og håret i kista

Gulskogen – navnet klinger fremdeles som musikk i mine ører. For der bodde mormor. Og det beste jeg visste, var å være på besøk hos henne.

ELISABETH HELGELAND WOLD

Mormors hus på Gulskogen skal selges. Det vil si, hun bodde der fram til 1978, og nå er det til salgs for fjerde gang siden det. Det vakre huset som er tegnet av Christian Fredrik Arbo, med tilbygg tegnet av Bjarne Thinn-Syvertsen, var mammas barndomshjem. Mye ser annerledes ut nå, men det er også lett å kjenne seg igjen. Jeg har vært på visning der to ganger etter at mormor flyttet, og begge gangene har det vært litt som å komme tilbake; lukten og stemningen i huset var der fortsatt.

 

Det aller mest spennende hos mormor lå i en kiste fra 1736. Mormor hadde hatt hadde langt hår som ung, «så langt at jeg kunne sitte på det», og det beste var at hun hadde spart på den lange, tjukke fletta fra den gangen lokkene falt tidlig på 1920-tallet. Håret lå i en pose, i den gamle kista, som sto plassert i peisestua. Nesten hver gang vi var på besøk fikk vi se. Mormor åpnet kista og tok varsomt ut håret fra posen. Vi fikk lov til å ta på det, men var selvfølgelig forsiktige. Jeg husker det var rart å tenke på at den lange fletta en gang hadde sittet fast på mormors hode, og at hun hadde vært så ung. Men det som forundret meg aller mest, var hvordan hun kunne finne på å klippe det av. Som jeg ønsket meg det lange, kobberfargede håret!

 

Det var stor stas når mormor hentet meg og jeg fikk bli med henne hjem til Øvre Eikervei på overnatting. Da hadde jeg henne helt for meg selv, og vi puslet rundt sammen, jeg hjalp til å lage mat og dekke bordet, og av og til gikk vi ned til Bønsnes for å handle, eller til Baker Thon på hjørnet. Betjeningen husket at vi var barnebarna til fru Nedberg, om vi kom alene. Morfaren vår kalte vi «Morsje», han var også en viktig del av huset på Gulskogen, men det var likevel mormor som var hovedpersonen. Hun hentet meg på skolen da jeg skulle til reguleringstannlege Paus, hun var barnevakt for oss og sov inne på rommet til lillebroren min, på divanen. Hun kom på besøk på hytta og vi var hos henne. Hos mormor fikk vi Solo og Freia Melkesjokolade, og havrekjeks før frokost om vi sov over, og vi fikk Menthol-pastiller når vi var på kjøretur i mormors beige Volvo 142.

 

Hun parkerte bilen i garasjen, og lukket garasjedøra innenfra, og så gikk vi ut igjennom en annen dør på siden. Jeg husker den gule stenen som var trapp utenfor, og den runde grusen på plassen foran huset. Poplene og syrinene, hekken og det høye, grønne plankegjerdet og huskestativet med to husker, en bred, grønnmalt planke og en smalere. Fikk vi stor nok fart kunne vi nesten sneie borti kirsebærtreet som sto øverst av frukttrærne. Det var to rekker med trær i hagehellingen, med kirsebær, glassepler og Aakerø, og skiferlagte ganger kantet med roser. Mormor hadde visstnok vært henrykt når svogeren kom på besøk med sin travhest «Eiker-Tekla», som ble tjoret på gårdsplassen. Da ble det finfin gjødsel til rosene, har min mor fortalt fra sin barndom.

 

Om sommeren var mormors hage en fryd å boltre seg i. Hagen gikk helt ned til elva, og vi så svære tømmerstokker flyte nedover med strømmen. Det sto peler langs elvekanten, så ikke tømmeret skulle sette seg fast på land. Der nede i vannkanten fant vi store, gule ballblom, som vi ikke plukket, enda så vakre de var. For så røpet vi at vi lekte i vannkanten, og det fikk vi ikke lov til. I hagen fantes også et gammelt skjul, og ved siden av hadde det vært høner under krigen. Jeg kunne nesten høre lyden av dem der inne, og syntes å ane noen dun her og der.

 

Ute på jordet, ved siden av hagen, sto bringebærhekkene på rekke og rad. Og på den andre siden vokste pepperrot, stikkelsbær, rips og solbær. Etter vi hadde passert bringebærhekken, kom vi opp til kjøkkenhagen som inneholdt poteter, sukkererter, gule og grønne bønner, persille og reddiker. Det var gøy å få være med å plukke sukkererter og å dra opp poteter – en slags skatt, det var så spennende å telle hvor mange poteter som hang på hver plante.

 

Min morfar elsket denne delen av hagen. Som bondesønn var han liksom litt hjemme med alt han kunne odle rundt seg. En gang kom han inn på kjøkkenet til mormor og meg, etter å ha tilbrakt en lang stund i potetåkeren. Han smalt en potet så stor som et kålhode ned på benken foran mormor med følgende tale: «Også du som sa det ikke var noen flere poteter igjen!» Da fikk vi oss en god latter alle tre. Den dagen hadde vi én potet som middagsfølge.

 

Det var mye selskapelighet og hygge i hagen på Gulskogen. Mormor inviterte venner i alle aldre, og lagde i stand. Hun smurte de lekreste snitter og hun serverte ostekjeks, det ble skålt i edle dråper, det var pene duker og blomster og hyggelig stemning over alt.

 

Av og til på lørdager dro vi på besøk til mormor på formiddagsmat. Da serverte hun påsmurt Pariserloff. Favoritten var eggeomeletten, med skinke og en tynn tomatbåt på. De måtte rasjoneres; «to til hver», sa mormor. Og vi fikk en Solo på deling. Det var kun to ting jeg drakk hos mormor, Solo og surmelk. Fremdeles er kulturmelk en favoritt, og den bringer minner fra barndommen og kjøkkenet i Øvre Eikervei, og har fast plass i mitt kjøleskap i 2019.

 

Jeg kjører eller går stadig forbi mormors hus, og fine barndomsminner strømmer på. Jeg vet ikke hvor det ble av den lange fletta, og har ikke sett den siden mormor flytta fra huset i 1978, men den nesten 300 år gamle kista står hos meg. Og hver gang jeg løfter opp lokket, tenker jeg på mormors hår, som hadde sin plass i det lille rommet med lokk i mange tiår, og som ble klippet av for snart 100 år siden.