Superstjernens tøffe år i Drammen

Skuespilleren Hauk Aabel er vel kjent av den eldre generasjon og var en av sin tids mest populære kunstnere i den norske teaterverden. De som har sett ham som Jeppe i Holbergs komedie «Jeppe på Bjerget», glemmer det aldri. Fremdeles kan en høre opptak av ham der han leser Chr. Kroghs kjente historie om en sledereise over Mjøsisen og folke- eventyrene «Presten og klokkeren» og «Dumme menn og troll til kjerringer». En må kunne si at dette er oppleserkunst av første klasse med en kostelig humor.

«Hauken» som han ble kalt, vokste opp i Nord Aurdal i Valdres der faren Andreas Aabel («Se Norges blomsterdal») var distriktslege. Moren, Mina Collett, var fra Drammen. Hauk hadde både onkler og tanter i Drammen. Hauk Aabel skrev to erindringsbøker, «Moro var det lell!» (1935) og «Gode gamle dager» (1949). Det er i den siste boken han især forteller om sitt skoleopphold i Drammen 1880 til 1883. Her gir han uforlignelige bilder av det gamle Drammen. Han forteller om kulturelle forhold og om hvordan det var å være elev ved byens latinskole.

«Gamle rare Drammen!» begynner han og siterer devisen «Bragernes, Strømsø og Tangen utgjør til sammen kjøpstaden Drammen».

- Han glemte aldri sitt første møte med Drammen. Han hadde aldri sett en by før, så møtet virket aldeles overveldende på ham. I sine hjemsydde vadmelsklær og med valdresdialekten ble han et lett mobbeoffer. «Det tok meg sikkert et år, før jeg talte det uskjønne byspråket purt og rent, et språk som etter min kresne fars formening lå enda lavere enn vikaspråket i Christiania», forteller han.

Han mistrivdes i Drammen og lengtet hjem igjen til Valdres, til foreldrene og søsknene sine. Reisen hjem til Valdres tok tre dager. Først med Randsfjordbanen til Hen stasjon i Ådal, så elleve mil med hesteskyss oppover langs Sperillen og Begnadalen. To overnattinger på skysstasjoner måtte til. Den trofaste valdresgampen «Sokken» sørget for å bringe Hauk og gårdsgutten Haldor hjem til doktorgården «Juven» i Aurdal.

Hauk var elleve år gammel da han ble sendt til Drammen for å bli elev ved latinskolen. Noe slikt skoletilbud fantes ikke i Valdres, derfor måtte Hauk ut og bort fra hjemmet. Han bodde hos skolebestyrer Haagensen som hadde leilighet i almueskolegården. «Det var en trist og kjedsommelig bygning beliggende på «losjiplassen» på Bragernes med dårlig ventilerte og ytterst spartanske klasseværelser. Det hersket en inngrodd duft av mangelfull renslighet fra fattig skoleungdom og dårlig rengjøring av de overbefolkede rom». - Hauks nye «hjem» var en hestehårs-stoppet, hard sofa i spisestuen med eget skap til klær og skolebøker. Tjenestepiken hadde heller ikke noe eget rom. Hun sov i et hjørne av kjøkkenet på en feltseng, gjorde sitt toalett der og vasket seg i springen. Det ble sjelden luftet. Det var i det hele tatt ikke noen gyllen tid for tjener og barn, forteller Hauk.

Når latinskoleguttene som bodde på Bragernes om morgenen skulle gå til skolen på Strømsø, møtte de deres svorne fiender, guttene fra almueskolen. Da ble det ofte slagsmål. Hauk husket godt det var surt og kaldt å gå over den gamle Drammensbrua: «Det snodde så en kunne fryse både ørene og fasongen av seg».

«Det var mange rare lærere og ganske mange skøyergutter på latinskolen den gang». Snøballer i taket over kateteret, fylle kateteret med koks, plassere en hanekylling i kateteret, det samme med veps, alt dette hørte til de mer uskyldige spillopper. - Verre var det når guttene truet historielæreren til å sette opp karakteren deres. Gjorde han ikke det, ville de ta livet av fuglehunden hans, «Fix»!

Gymnastikklæreren, en gammel infanterikaptein, var ikke til å spøke med. Han var kraftig, firskåren og slo om seg med spanskrør. Litt overvektige gutter likte han slett ikke. De ble benevnt som julegriser og fikk mer spanskrør enn de øvrige. Da han beordret guttene helt opp til taket, øverst i ribbeveggen, og kommanderte «Slipp med armer og ben!», ble han avskjediget.

I matematikk greide Hauk seg dårlig. Det skyltes kanskje læreren, som også var redaktør i en av byens aviser. Hans «metodikk» var å sette i gang guttene med oppgaver for selv å skrive sine ledere så blekket sprutet på kateteret. En gang, forteller Hauk, hadde han fått en «umulig» oppgave, den greide han ikke å løse til sin store fortvilelse. I sin nød skrev han Martin Luthers berømte ord inn i besvarelsen: «Hier stehe ich, ich kann nicht anderes. Gott helfe mich!» («Her står jeg og kan ikke annet. Gud hjelpe meg!») Det fortelles at den strenge sensor aldri så lite skulle ha trukket på smilebåndet, da han rettet Hauks besvarelse.

Men det fantes selvfølgelig fremragende og forståelsesfulle lærere som Hauk minnes med stor takknemlighet. Han nevner overlærer Olaf Klausen som var norsk- og fransklærer. Klausen var så flink til å fortelle og gjøre fagene levende, elevene skjønte at læreren brydde seg om dem og de skjønte at han var en mester i sine fag.

På fritiden var det alskens aktiviteter: De gikk på halifax-skøyter på fjorden og akte på kjelke i Konnerudbakken. Hauk forteller at han var en av de første som prøvde bakkene i Bragernesåsen med medbrakte «landingsski» fra Valdres. Skiene var uten bindinger, bare med lærstropp foran og en trekloss bak. En lang stav hørte til utstyret. Det ble mange fall! En vinter holdt de berømte skibrødrene Torjus og Mikkel Hemmestveit fra Morgedal skikurs i Drammen, men det hadde ikke Hauk råd til å bli med på. Hauk husket også en av de andre guttene, Robert Pehrson. Han ble en stor skiløper og ble tildelt Holmenkollmedaljen.

Få har gitt oss så levende bilder fra det gamle Drammen som Hauk Aabel har gjort. Men han mistrivdes i Drammen og lengtet hjem til Valdres. Likevel fant han trøst i den viltre Helga. I henne ble han så forelsket at han sier «at henne glemte jeg aldri». Men det ble ikke Helga og Hauk. I boken hans kan du se bilde av Helga.

roenniks@online.no