Støafolket som huset kunstnere og bygde galleri

Tiden da byfolk sommerpendlet til Holmsbu og Rødtangen med båten «Juno», føles like lenge siden som årene vår familie bodde i murer Larsons Villa Vestheim var minnerike.

 

På ettersommeren 1971 flyttet vår lille familie til Kana i Hurum og satte bo i den eldste skolebygningen ved Folkestad skole. Vi kom fra Vinje i Vest-Telemark. Etter noen få år kjøpte vi Villa Vestheim i Støa, renoverte dette spesielle jugendmurhuset og ble en del av folket der. Det var murer Larson från Värmeland du sköna som i 1905 reiste huset. Om somrene var det hans mening å huse badegjester der. Etter hvert kom kunstnerne, malere og skrivende folk til, leide seg inn i hus i Støa, og dannet etter hvert det som ble hetende kunstnerkolonien i Holmsbu. Selv om det var i Støa de holdt seg.

Byfolk, særlig fra Drammen, reiste utover med «Juno» i finværet til Holmsbu og Rødtangen. Noen bygget seg landsted der ute. Familiene flyttet ut og bodde der på somrene, mens husfedrene, pappaene, var igjen i byen og passet den daglige dont. De kom utover med «pappabåten» på lørdagene.

Kunstnere, badegjester og vanlige turister ble en inntektskilde for de fastboende. I Støa ble det åpnet landhandleri, i min tid drevet av Arne og Mosse Sørensen. Hvem husker ikke alle blomsterpottene utenfor butikken deres? Og det gamle isskapet?

LES OGSÅ: Boken om Holmsbukolonien fyller et tomrom

Henrik Sørensen med Gudrun og Sven Oluf kjøpte seg hus aller nederst i Støa, ved fjorden. Det ble deres sommerbolig. Søren, som Sørensen ble kalt, ble den dominerende personen i kunstnerkolonien, sagt positivt. Villa Vestheim lå på Tillaløkka, oppkalt etter Tilla som bodde i villaen sammen med sine to brødre. Utenfor porten til Vestheim er det et lite jordstykke som bærer navnet Konjakkbråtan. Navnet skyldes at Søren hadde kjøpt det for en flaske fransk konjakk en gang i fortiden. Neste gang du går stien opp til galleriet, skal du stoppe der og se om du finner litt bringebær. De er av det sjeldne slaget, gule i fargen.

Langs stien ned mot fjorden, lå den lille funkishytta til Elsa Fonne, et elskelig og godhjertet lite menneske, en sjarmerende nabo. Hun hadde fått satt opp hytta like etter krigen. Den gang var det ikke snakk om at vi søringer fikk kjøpe nye materialer; alt nytt trevirke skulle nordover og brukes til gjenreisningen av Finnmark og Nord-Toms. Elsa hadde derfor kjøpt et stort lass med rivningsmaterialer. Det var vel noen snekkerkyndige støamannfolk som tok på seg jobben med å få ei hytte ut av materialhaugen.

Tok du av til høyre ved Elsas hytte, kom du ned til Bergstøgutta – Idar, Otto og Gunnar. Idar drev møbelsnekkerverksted i Oslo, mens Otto og Gunnar hadde lagt bak seg den normale arbeidsdagen og lot dagene gå som det best passet dem. Gunnar hadde i ungdommen vært ved- og vannbærer for Oluf Wold-Torne, Thorvald Erichsen og sikkert for flere av de andre i malerkolonien. Han skaffet seg malesaker og forsøkte seg som kunstner bifalt og korrigert av proffene. Gunnar steg opp fra folkedypet og ble en habil kunstmaler. Hans motiver var fra den heimlige strand. Otto var gammel sjømann og en snill og hjelpsom nabo. Han mintes jenta han aldri fikk: «Hu var som ei rose. Fine tenner hadde a au!» Tvers over veien til Rødtangen lå huset til Rosatifamilien, der døtrene til Alberto bar de klingende navnene Simonetta og Livia. Alberto var skulptør og har formet døpefonten i Holmsbu kapell. Simonetta lager dukketeater og er billedkunstner. Livia: er hun kalt opp etter keiserinnen Livia Drusilla, kona til Augustus?

LES OGSÅ: Inn i Ida Elisabeths magiske verden

Mens vi er ved Rødtangenveien: Eldre folk husket godt da Rødtangenveien ble brutt, med bulder og brak. Oppe i Holtnesskauen var det anlagt en isdam. Isblokker var en gang en eksportartikkel, og blokkene fra denne dammen ble sendt i ei renne ned til veien og fjorden. Isrenna heter det der fremdeles. Noen hadde vært uvettige og tatt masse fra demningen, og under et regnskyll rant vannet over damhodet. Det ble dambrudd, der digre steinblokker seilte av sted nedover som korkstykker. Det ble slike rystelser at folk i Holmestrand trodde det var jordskjelv på Hurum. Da dammen var tømt, fant folk spritkanner fra forbudstiden. Spriten var gjennom tiden lekket ut og blitt erstattet med vann. Enda en dramatisk hendelse må vi nevne: En reketråler på Rødtangen fikk en dag en torpedo i trålen. Den ble brakt inn på grunna og uskadeliggjort av tilkalte militære mannskaper.

Selma Øvretveit var naboen som bodde langs hovedveien utover. Hun var opprinnelig fra Telavåg og hadde opplevd tyskernes hevnaksjon april 1942 der hele bygda ble brent ned og alle mannfolka ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Kvinnene og barna ble plassert i en interneringsleir i Sogn. En annen hyttenabo var Ingeborg Brochmann. Hun var sjef for skoletannpleien i Drammen, og gikk under tilnavnet tante Pine blant elevene. En snill dame! Prestedatter. Hytteentusiast med hytte både i Støa og i Alvdal.

ELISABETH HELGELAND WOLD: De fniste nok sikkert litt, både unge og voksne naboer i Støa, av den store kunstnerens morgenritual

Søren døde i 1962, Gudrun i 1944. Begge er gravlagt ved Holmsbu kapell. Sønnen, Sven Oluf, fikk reist to billedgallerier til minne om sin far og hans kunst, Holmsbu billedgalleri (1972) og Vinje biletgalleri (1991). Sven Oluf døde 16. september 2017, 96 år gammel.

Å høre Sven Oluf fortelle var en glede og stor fornøyelse. Jeg har enda samtalene med ham i frisk erindring. Mitt spørretema var hans fagområde, atomfysikk. Han fortalte om sitt arbeide ved CERN, partikkelakselratoren ved Genève, hans forsøk med å påvise partikler som med lysets hastighet passerte gjennom planeten vår uten å bli bremset ned. Han fortalte om sine møter med den danske atomfysikeren Niels Bohr og Linus Pauling, amerikaneren som mottok to Nobelpriser, kjemi 1954 og fredsprisen 1962.

Ingen sønn har beskrevet sin mor med vakrere ord enn Sven Oluf. Vi som sitter igjen i denne verdenen, takker Sven Oluf Sørensen for hans advarsler på 60-tallet mot atomvåpen: At bruken av disse selvmordsvåpnene ville bety slutten for menneskeheten.

Da Holmsbu billedgalleri skulle reises, ble nevenyttige og bygningskyndige mannfolk fra Støa engasjert i byggeprosessen. Høsten 1982 tok lokale krefter initiativet til å danne en venneforening for galleriet. Ruth Mortensen fra Holtnesstøa ble første valgte leder i foreningen.

I årene som har gått har foreningen bidratt med betydelige beløp til innkjøp av Henrik Sørensens kunst.

LES OGSÅ: Skriver bok om kunstnerkolonien