Nina Karbø, produsent for Danvikrevyen 2015. FOTO: ELISABETH HELGELAND WOLD

Spiller revytradisjon

Nina Karbø (20) er produsent for Danvikrevyen 2015 som presenterer «Askeslasken – og ikke de fullt så gode hjelperne» med to forestillinger på Drammens Teater lørdag.

Dere holder tradisjonen og spiller revy på teatret også i år – hva får vi se?
– Forestillingen tar utgangspunkt i folkekjære eventyr, men dette blir i en mer moderne og revypreget form. Askeladden er hovedpersonen, men det blir også mange andre. Jeg tror det blir kjempebra og veldig morsomt!

Hvem er ansvarlig?
– Dette er en hundre prosent elevdrevet forestilling og en lang tradisjon ved skolen, men vi har fått god hjelp fra blant andre skolens Tor Coward. Vi er to produsenter; Jørgen Nicolai Solum og meg selv, to regissører; Ole-Jacob Steen-Hansen og Christian Fjermeros og markedssjef Donya Jabari. I tillegg alle elevene, vi er om lag 70–80 personer.

Er alle elevene ved skolen med?
– Nesten, vi ønsker i alle fall at alle som har lyst, skal bli med.

Hvor er dere fra, dere som går på Danvik Folkehøgskole?
– Fra alle steder. Og mange av oss bor på skolens internat, og det gjør oss nok enda mer sammensveiset.

Hvor lenge har dere jobbet med revyen?
– Siden midten av oktober. Vi har fått bruke to uker av skolens fordypningsuker, ellers har alt foregått på egen fritid. Rett før premieren fikk vi forhandlet oss fram til litt tid til øving.

Hva er den største utfordringen med å sette opp en så stor produksjon?
– Som produsent er det å ha oversikten, siden vi er så mange. Men alle jobber så godt, hjelper til og er positive, selv om vi jo også blir slitne i innspurten.

Gjør dere den teatertekniske biten selv, eller får dere hjelp av teknikere?
– Vi har fått mye kyndig og god hjelp fra teatrets egne folk, men under selve forestillingene er det meningen at vi skal styre dette selv.

Hvordan løses økonomiske utfordringer?
– Vi har et fint samarbeid med Drammens Teater, vi har jobbet med rigging og en del annet, og så har vi sponsorer.

Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Jeg vil gjerne være lesehest, men er ikke det. «Drageløperen» var i alle fall den første jeg begynte å gråte av – den satte sine spor.

Hva gjør deg lykkelig?
– Latter og familie og venner. Jeg må le litt hver dag, så det er viktig å være sammen med noen som sprer glede.
 
Hvem er din barndomshelt?
– Min morfar, «Moffa». Og det er han fremdeles. Jeg så veldig opp til ham.
 
Hva misliker du mest ved deg selv?
– At jeg henger meg opp i detaljer altfor ofte. Detaljene er jo ikke alltid like viktige, men så gjør jeg det likevel.
 
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg kan ikke si å spise godteri, det gjør jeg uansett. Ikke å gjøre noen ting. Ligge lenge stille på sofaen, kanskje.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?
– En del, det er så mye der ute som man må kjempe mot eller for. For fred – hvem vil ikke det?

Er det noe du angrer på?
– At jeg ikke har lest flere bøker, at jeg mistet motivasjonen og ikke tok i litt ekstra på videregående.

Hvem ville du stått fast i heisen med?
– Med bestevenninnen min, Lidunn!