Nyheter

Sørensens froskerier

PETIT: Om froskemøter er magiske? Det spørs nok på hvem som forteller, det.

Vet du forskjellen på ei padde og en frosk? Ikke vi heller, men begge sier kvekk-kvekk og kan gjøre noen skikkelige byks.

I min grønne ungdom gikk elva ut over sine bredder i vårflommen. Enger og beiteland på begge sider av elva ble satt under grunt vann, som sola varmet opp til lunkent. Godt å vasse i. Skremt småabbor som lå på grunna for å varme seg pilte av gårde. Vi raket dem på land med lauvrive. De gikk til kattemat.

Froskene la geléeggene sine i dette stille, varme vannet. Hvem turte å ta froskeegg i munnen? En turte. En rampegutt dunket våghalsen i ryggen så han svelget sikkert hundre froskeegg. Minst.

«Nå får’u frosk i magan!» Guttungens øyer ble store av skrekk. Han satte i et vræl og pilte hjem for å sladre til mamma.

Slemt gjort, slemt gjort. Men det har blitt svelget verre ting enn froskeegg. Veddemål brakte meitemark, biller og andre insekter ned i magan på dem som turte, og som ville tjene seg noen ører.

Men at frosk og padder har sansen for den menneskelige stemme visste vi ikke, før jeg leste hva Henrik Sørensen et sted så fornøyelig forteller:

Arnstein Arneberg og Werner Werenskiold, Sørensens gode venner, var på tur gjennom sommernatten forbi Tjernsrudtjernet i Bærum. «Altså ved Tjernsrud», forteller Søren og fortsetter:

«Ved tjernets mørke bredd stilte de to Orfeuser sig op med venstre hånd sangerlig lagt bak på korsryggen, hvirvel ni, så strupehodet og stemmebåndene kunde fritt bevege sig frem og att.

En morken aspestamme lå fra stranden ut i det avgrunnsdype mørjevannet – tre hvite forelskede vannliljer lå og drømte der i det svarteste og mest gjørmete. Månen var til stede og så på gjennem et kaldblått orekjerr. Det var tjern, svart, blankt og nøkkstille, helt Kittelsen. En del mygg var også til stede.

Så begynner sangen sakte å ose ut i natten. Det er den senere så berømte «Tu es Petrus» (Palestrina), akkompagnert av fjorten millioner mygg.

Hvad hendte så?

Tjernsrudtjernets sorte speil blir plutselig skrevet full av en stor mengde trekantete hieroglyfer, som beveger sig snarest henimot stokken der ute fra stranden.

Og hvad ser man så?

101 små paddelurker skynder sig henimot sølverstokken ut i vannet, når den – legger de våte, små forbena op på stokkens grønskegule fløiel, vender de bitte blanke hoder, lyttende op mot sangen, lydløst lyttende – så snart den forstummer, glir de små sangervenner ned i sin underverden igjen og risser op i vannspeilet begeistrede triangler, også blir det tyst.

Glade og forundrede og svært sterkt bevegede toner de to ynglinger op: Hytten er lukket, natten er stille! Tonene trille ned i det evige vell – og med det disse begynner å trille igjen, brytes vannspeilet på ny og nye hieroglyfer, og paddene inntar på sin lyttende stilling på sølvstokken».

Søren var en eminent og morsom forteller, noe som har gått i arv til hans sønn Sven Oluf. Det kan alle som har hørt far og sønn bevitne.

Fremtidens redaksjon holder seg også med frosker, til og med med kroner på hodet. Men redaksjonsfroskene legger ikke egg, de er av jern.

Mer fra Dagsavisen