Nyheter

Sønnen som ikke ble bonde

På gården Søndre Vrå i Telemark er våningshuset og stabburet fra Torgeir Vraas barndom bevart den dag i dag. En øks i foten endret bondesønnens skjebne totalt.

Bilde 1 av 6

Alle har sett ham, der han står og favner verden på Gamle Kirkeplass. Hver 1. mai står ungdommen fram, hilser ham med gode ord og legger blomster ved hans fot. Det var denne bronsemannen nazistene så som så farlig at de under okkupasjonen lempet ham i Drammenselva. To ganger gjorde de det. Etter andre dukkerten ble bronse-Torgeir tatt opp og gjemt bort på brannvakta så lenge okkupasjonen varte.

«Var Vraa fra Modum? Men kom han ikke opprinnelig fra Telemark?» var det en tilhører som undret seg ved Vraa-statuen 1.mai i fjor. Joda, forteller vi, han var lærer på Modum, men kom til oss her i Drammen da Fremtiden startet opp i 1905. Han ble avisas første redaktør.

For å stille vår nysgjerrighet og forhåpentligvis også våre leseres, tok vi oss en tur til bygdene Fyresdal og Vrådal i Vest-Telemark. Var det fremdeles konkrete minner etter Torgeirs familie der? Og vi fant svar. I Fyresdal Sogelag ble Olav Momrak-Haugan en førstehånds kilde, likeledes Gunnar Wraa, bonden på Søndre Vrå. Men nær slekt av Torgeir finnes ikke i disse bygdene, en fjern etterslekt finnes kun i Kristiansand.

16. mai 1868 ble en gutt født på plassen Rui i Hauggrend i Fyresdal, og ført inn i bøkene under navnet Tarjei Olsen. Det var denne gutten som ble til Torgeir Vraa, telemarkingen som ble en ekte drammenser, bedre enn de fleste. Foreldrene var Olav Gjermundsen Rui og Aase Johnsdatter Lietvedt. Søskenflokken var på fire, alle gutter.

Torgeir var yngst. Faren hadde vært selveiende bonde på gården Tveiten i Hauggrend før Torgeir kom til. Lille Torgeir ble født på Rui, mens oppveksten hans skulle bli på gården Søndre Vrå på vestsiden av Vråvatnet. Hva som var årsaken til at familien igjen endte opp på plassen Rui, vet vi ikke med sikkerhet.

Faren Olav skal ha vært en godlynt mann. Han hadde tillit i bygda; han var valgt formann i fløterlaget. Moren Aase bærer derimot i ettermæle karakteristikken «mørklynt». Det ettermælet er det all grunn til å stille spørsmål ved: Ser vi på de sosiale forholdene i bygdene i Vest-Telemark på 1850-60 og -70-tallet, var de riktig elendige med fyllerier og all annen elendighet som fulgte med. Bare i den lille grenda Hauggrend måtte tre bønder gå fra gårdene sine. De drakk seg mer eller mindre fra gård og grunn. Vekkelsesbevegelsen som reiste seg i disse bygdene på den tid, var en sosial og religiøs reaksjon på disse forholdene. Folk vendte seg til kristendommen, ble vekket og holdt seg borte fra flaska. De som kjenner norgeshistorien vet at alkoholen lå som en svøpe over folk og land. Ikke til å undres over at de store, nasjonale avholdsbevegelsene ble grunnlagt i disse årene.

Vekkelsesbevegelsen fikk det stemplet på seg at den skremte folk med evig fortapelse om de ikke ble frelst, «vakte». Men svovelpredikanter var det ikke så mange av. Så vi fritar Torgeirs mor for slikt, hun var jo også «bare» en kvinne som skulle tie i forsamlingen. En god mor for Torgeir og brødrene hans må hun ha vært. De skikket seg godt senere i livet.

Folket livnærte seg av skog- og jordbruk, unntaksvis i gruver. (Åmdals verk, Kløvereid, Nissedal). Tømmeret ble fløtet fram og kunne ende opp helt nede i Nidelva ved Arendal. Jordbruket dyrket fram høy, bygg, litt havre, turnips og jordeple –altså poteter. Høyet ble alltid hesjet, kornet satt på stake.

Dette var bakteppet i Torgeirs barndom og ungdom, et nøysomt og karrig liv. Vi vet at han fikk en beskjeden skolegang. Antagelig gikk han ikke i omgangsskole, men i eget, leid skolerom på Søndre Vrå. Han var ustyrlig vitebegjærlig, leste alt han kom over, kunne Bibel og postill på rams.

12 år gammel hugg han seg i beinet med øks. En katastrofe, en ulykke, eller kanskje skal vi si lykke? Han måtte gi opp all tanke om å bli jorddyrker; utveien ble å koste på seg lærerutdanning ved Asker seminar. En slektning lånte ham 400 kroner, penger hadde han ikke selv.

Rui ble sanert i 1953, det finnes ikke spor etter husene nå. På Søndre Vrå er våningshuset og stabburet fra Torgeirs tid bevart, men de er flyttet 200 meter fra sin opprinnelige plassering. Vrågårdene står nå som vakre, velholdte gårder. Det er ikke dyr der lenger, men det blir produsert grasballer på helt moderne vis.

Torgeir Vraa tenkte nok ofte tilbake på barndommen i Telemark. Med glede sikkert, men også med vemod. Han forteller hvor stolt og stor han følte seg da han fikk kjøre tømmerlasset med Borken. Faren foran med sitt lass. Han sang så det ljomet i skogen. Kanskje sang Torgeir med? Det forteller han ikke noe om.

Og Torgeir mintes kua Kranslin, som ikke var dum som ei ku. Kranslin hadde skjønt at det var lurt å stille seg opp ved leet og raute «mø» noen ganger. Da syntes tjenestejenta synd på henne og kom med «kugodis» i bøtte; jordeple, turnips, grautrester. Kranslin slafset det i seg og ruslet så bort til de andre kuene i havnehagen.

Mer fra Dagsavisen