Nyheter

Snørike vintre, oljekrise og streik

Ingenting i verden får meg til å lengte tilbake til snørike vintre med minusgrader og måkedugnad i gata. Men lykken ved å hoppe fra verandaen i andre etasje husker jeg ennå.

Vinteren 2020 ser foreløpig ut til å være alt annet enn hvit. Og mange av oss synes det er vidunderlig. Som om våren har startet ekstra tidlig i år. Vi kan gå tur langs fjorden og på stranda, mens vi myser mot sola og hører små bølger klukke mot fjæresteinene. Ingenting i verden får meg til å lengte tilbake til snørike vintre med minusgrader og snødekt landskap. Men barndomsminnene fra gnistrende vinterføre er likevel strålende.

Vintrene i gamle dager var nemlig snørike og kalde. I alle fall er det sånn vi gjerne husker det. Vi hadde kjelker, ski, akebrett og spark som flittig ble brukt. Lenge før det var noe som het salting, lå gatene hvite og vakre, og inviterte til fremkomst med meier eller på ski. For en lykke.

Noen av bildene her viser en vinter på slutten av 60-tallet. Det var så mye snø at brøytebilene ikke greide å holde gatene helt fri for snø i kjørebanen. Alle måtte ut med skuffer og spader og ta sin tørn, etter at de store, gule brøytebilene hadde passert. Snørike vintre betydde at vi kunne hoppe fra verandaen i andre etasje. Snøen nådde langt opp på husveggen.

Toppenhaugveien en vinter på slutten av 60-tallet.

Toppenhaugveien en vinter på slutten av 60-tallet. Alle foto: A.A. Helgeland.

På vei hjem fra skolen hoppet vi også. Vi hadde to favorittsteder, den ene lå i Bergstien ved den store muren ikke så langt fra kirkegården. Vi la ranslene på fortauet, klatret opp på gjerdet, og hoppet snømykt ned i hagen til sognepresten. Det andre stedet lå like før vi kom til Brannposten. Ved det den gangen blå rekkverket, hvor det gikk trapper ned til Gjetergata, kunne vi hoppe fra kanten. Det var ganske høyt, så hvis snøen var hardpakka kunne vi få vondt i ryggen ved dårlige landinger. Det tryggeste var å gå trappa ned og inspisere forholdene før start.

Når det var vintre med masse snø og vi skulle på skitur, spente vi skiene på rett utafor døra, og startet turen der. Det var riktignok en del oppoverbakker før vi kom til skogen, til opprinnelig tur-start, men hva gjorde vel det? Skiturer midt i gata var stor stas. Og hvis vi møtte på litt bar asfalt gikk vi bare forsiktig over, løftet beina med høye skritt for å gjøre minst mulig skade på skiene. Da vi omsider var hjemme igjen, måtte vi huske å føye på den ekstra kilometeren vi hadde gått gatelangs, på ski-kortet. Alle meter og kilometer måtte med.

Min eldre søster og jeg leker i snøen med akebrett. Vi kjedet oss aldri.

Min eldre søster og jeg leker i snøen med akebrett. Vi kjedet oss aldri.

Sparken var også flittig i bruk som fremkomstmiddel på godt vinterføre. Enten man var ung eller gammel, spark var allemannseie. Man kunne se menn med frakk og stresskoffert på spark, og som holdt på hatten når de suste nedover, eldre damer i persianer-kåper med handlenett på styret, og ungdommer med slengbukser og lobber på beina. De sto gjerne flere på sparken, med armene rundt hverandre for å holde balansen. Sparkene kom i flere størrelser og fargekombinasjoner, selv om de mest vanlige var i lakkert tre. Jeg husker rødmalte sparker, og til og med en som var malt rosa med blomster. Alle familier eide minst én spark, og i noen husstander var det flere. Jeg tror forresten ikke jeg har sett en spark på flere tiår, og de som er født etter 1990, aner knapt hva det er.

Sparkstøtting, eller spark, er en slags liten slede som består av en stol som det er påmontert to meier under. Meiene fortsetter bakover til i overkant av det dobbelte av lengden av stolen. (Wikipedia)

Historien om da vi dro på søndagstur med spark har jeg fortalt til mine egne barn mange ganger, og det er nesten litt sånn; Spark?! Og så må jeg forklare, da. «For lenge, lenge siden, da mamma var liten …»

Så altså, under oljekrisa i 1973 var sparken et kjært fremkomstmiddel. Det ble forbud mot å bruke privatbil i helgene, og rasjoneringskort på drivstoff ble sendt ut til husstandene. Til og med kongen ble rammet av krisen. Hvem husker ikke det legendariske fotoet av kong Olav på trikken? Uten for øvrig sammenligning måtte også vi finne alternative løsninger til bilbruk. Og det er her sparken kommer inn. Vår familie på fem personer brukte én spark på vår sedvanlige søndagstur til mormor og morfar i Øvre Eikervei på Gulskogen. Mor, far og unger på sparken, og alle fikk plass. Og for en tur det ble. Jeg sto foran på meiene og holdt meg fast i «midtkonsollen», så mamma bak meg og helt bakerst sto pappa som kaptein og styrmann. Søster var ti år og satt foran med minstemann på fanget.

Jeg husker det som spennende og eventyrlig. Det var jo en evighet fra Toppenhaug til Gulskogen; Toppenhaugveien, Løkkebergveien, Bergstien, Konggata, Hauges gate, Rosenkrantz' gate, Nedre Ørengate, Landfalløya, Landfalløybrua, Øvre Eikervei.

Utsikt fra verandaen vår; Stortings­presidentens hus, National Industri og Drammensfjorden.

Utsikt fra verandaen vår; Stortings­presidentens hus, National Industri og Drammensfjorden.

Jeg husker de tomme gatene og all snøen. Folk midt i gata på ski, og foreldre som trakk barna på kjelke eller akebrett, også de midt i gata. Vi trengte ikke frykte trafikk eller se oss om før vi krysset veien. Det var jo ingen biler å se eller høre, absolutt ingen. Men det jeg husker aller best var at det var så innmari stille. Ikke en lyd å høre. Bare et og annet rop langt borte, sånn som lyden er på en vindstille dag i påskefjellet, midt oppe på vidda i stekende sol. Vi hørte kun lyden av meiene på sparken, som traff hardpakket snø i veibanen. Sånn var det sikkert i ordentlig gamle-dager, tenkte jeg. Da mormor var liten og det ikke fantes biler.

Den aller morsomste bakken var nedover Konggata, forbi sykepleierskolen og internatet. Der var det bratt, og vi fikk god fart nedover mot Hauges gate og Rosen. «Er alle klare, en-to-tre!» – og så satte vi utfor. Vi traff andre familier som også brukte sparken som fremkomstmiddel, og felles for alle var smil og latter. Det som altså var (olje) krise for noen var ren og skjær lykke for andre. For mange unger var ikke oljekrisa noen krise i det hele tatt, hvor gøy var det ikke å dra på lang sparktur med foreldrene sine? Gjøre noe helt annet enn det man pleide å gjøre, og de voksne hadde det jo også gøy.

Bilfrie søndager var supert. Og for miljøet hadde det jo vært en velsignelse. I dagens klimadebatt har ideen om bilfrie søndager fått en renessanse, men det skal vel mer enn snø og en sparkstøtting til før dét skjer.

Mer fra Dagsavisen