Mjondalen

Slik så sabotasjen i Mjøndalen ut

Dagsavisen Fremtiden kan i dag vise unike fotografier av jernbanesabotasjen ved Ryghkollen, funnet i et tysk fotoalbum.

Roar Stub Andersen (1921-2009), i mange år etter krigen bosatt på Sætre i Hurum, var en hovedmann bak jernbanesabotasjen ved Ryghkollen 7. oktober 1943. Stub Andersen var med i Osvald-gruppa, som ble ledet av Asbjørn Sunde. Da Osvald-gruppa ble oppløst høsten 1944, gikk Stub Andersen inn i Milorg (Hjemmestyrkene, HS) og deltok illegalt i den resten av krigen. I 1943 var han 22 år.

Ryghkollen er en morenerygg med grustak et par kilometer sør for Mjøndalen. Jernbanelinja går fremdeles her mellom grusskråningen og elva, i åtte-ti meters høyde over elva.

Seint på kvelden 7. oktober ble det ved Ryghkollen utløst en kraftig sprengladning under et tog på vei til Kristiansand fra Oslo. De fire siste av passasjervognene i toget var reservert for tyske soldater, og det var under en av disse at eksplosjonen ble utløst. Samtlige vogner sporet av, ei vogn havnet i elva, to tyskere ble drept og mange sårede fraktet til Drammen Sykehus. Også tre norske havnet på sykehuset, deriblant togføreren som ble hardt skadd, men som overlevde. Asbjørn Sunde påstår i sin bok «Menn i mørket» at 70 tyskere ble drept, men det er trolig en stor overdrivelse. Stub Andersen gjorde en nøyaktig forberedelse og planlegging av sprengningen: Ladningen gikk av under den første vogna med tyskere.

 

Toget, som hadde fast rute på Sørlandsbanen, var et såkalt «urlauberzug», permitanttog, som fraktet soldater på permisjon. Kom disse soldatene hjem til Tyskland på perm, i tilfelle sendt med skip fra Kristiansand? Kanskje noen av dem var beordret til Østfronten?

En tysk soldat som under krigen tjenestegjorde ved en hestetransportavdeling forlagt til Konnerud, fotograferte på ulykkesstedet, og Dagsavisen Fremtiden kan i dag offentliggjøre og vise disse fotografiene for første gang. Fotografiene stammer fra tyske fotoalbum kjøpt på nettauksjon av en av våre lesere. Opphavsmannen er ikke kjent.

Det ble en dramatisk og voldsom reaksjon fra tysk side etter sabotasjeaksjonen. Selveste rikskommissæren, Terboven, engasjerte seg, unntakstilstand ble innført, gisler ble tatt, 64 i tallet, de fleste fra nabolaget i Nedre Eiker. Fem av dem ble henrettet bare noen få dager etter sabotasjen, en onsdag, 13. oktober, den svarteste dag i Eiker-bygdenes historie.

 

I en kunngjøring fra Terboven 14. oktober står det blant annet: «Etterforskningen har hittil ikke ført til pågripelsen av de direkte gjerningsmenn. Som medansvarlige for dette forbryterske attentat ble disse norske statsborgere skutt onsdag morgen: direktør Alv Johnsen, fondssjef Reidar Furu, ingeniør ved Norges Statsbaner, Thomas Agnæs, varmemester Anders Johansen og Arthur Simensen, de to siste fra Mjøndalen. De dømte er personer som ved sin holdning tidligere entydig har lagt for dagen at de tilhører de kretser som åndelig og politisk bærer ansvaret for at en så feig og avskyelig handling kunde forøves.»

 

Det tyske politiet i Drammen, inkludert det hemmelige politiet, Gestapo, med forsterkninger fra Oslo, deltok og førte an i hevnaksjonen mot lokalbefolkningen etter togsabotasjen. Terror, unntakstilstand, henrettelser. Tyskerne tvang en rekke kjente personer i distriktet til å skrive under et opprop som tok avstand fra sabotasjen. Overleger, sogneprester, en banksjef, en advokat, en grosserer var blant de nødtvungne underskriverne. Gamleordføreren i Drammen fra før krigen, Karl Gundersen, underskrev også, sikkert med største motforestillinger og angst i sjelen. Gundersens yrkestittel var i oppropet distriktsmaterial-forvalter. Kanskje sparte oppropet noen norske liv; den illegale pressen både kritiserte og støttet underskriverne.

Det tyske politiets sjef i Drammen var SS-Untersturmführer (fenrik) Klaus Grossmann. Morfinist, avholdsmann og ikke-røyker. Hans navn og oppholdsstedet hans i Bergstien vakte frykt blant drammenserne. Han var ikke likt av sine overordnede eller underordnede. Hellmuth Reinhard (Gestapo-sjef i Oslo) holdt sin hånd over Grossmann. Grossmann ble februar 1945 forflyttet til Herøya ved Porsgrunn, der han begikk selvmord 8. mai.

På formiddagen dagen etter sabotasjen dro nysgjerrige mjøndølinger nedover langs nordsida av elva for å se hva som hadde skjedd. Et fotografi tatt av en av de nysgjerrige, viser ulykkesstedet, samtidig som vi i ettertid forstår hvilken naiv dumdristighet tilskuerne viste. Det kunne lett ha endt med at mjøndølingene hadde blitt meiet ned.

 

Forholdet mellom den kommunistiske Osvald-gruppa og Hjemmefronten ble ikke bedre etter denne aksjonen. Parolen fra London-regjeringen og Hjemmefrontens ledelse var at en ikke skulle provosere tyskerne unødig. Mest mulig materielt og menneskeliv skulle spares til freden og etterkrigstida. Folkene i Osvald-gruppa tok ikke ordre fra noen, heller ikke fra Moskva, som det i ettertid er blitt påstått. Formannen for den kommunistiske motstandsbevegelsen, Peder Furubotn, kuttet all radiokontakt med Moskva; han ville være sin egen uavhengige krigsherre!

Her i Buskerud gjorde kommunistene seg sterkt bemerket det siste krigsåret. På Ringerike ble Bjerke jernbanebru ved Ask sprengt og også diverse bensinlagre. Dette ble så sjenerende for tyskerne at det ble iverksatt unntakstilstand med massearrestasjoner og regulære henrettelser utført av Gestapo. Utenfor Hønefoss tømte Pellegruppa et dynamittlager. En planlagt togsabotasje i Haverstingtunnelen mellom Sokna og Flå ble en fiasko, da kjempeladningen gikk av for tidlig.

«Vi fikk da renska tunnelen for sot!», sa en av sabotørene ironisk etter krigen.

Mer fra Dagsavisen