Slapper av med kakebaking

Navn i nyhene: Stener Skogmo (69)

Innehaver av Fotohuset i Drammen, som denne uka er location for innspillingen av Viaplay-storsatsingen «Wisting» basert på Jørn Lier Horsts romaner. På rollelisten står både Carrie-Ann Moss (kjent fra bl.a. The Matrix) og Sven Nordin.

Hva er det egentlig som skjer der borte hos dere nå? Kommer Carrie-Ann Moss?

– Nei, hun er ferdig med opptakene i Norge, og har reist hjem. Heller ikke Sven Nordin deltar i scenene i butikken. Det er likevel en viktig del av historien som har med butikken å gjøre, for i vinduet her står det nå utstilt et bilde av jenta som blir borte i serien. Nå har filmteamet først rigget til her i to dager, og jeg har måttet fjerne en hel masse rot. Vi har jo holdt til i dette huset i 38 år, så det har samlet seg opp litt kan du si. Også har de forandret hele fronten da, så nå heter vi ikke Fotohuset lenger – men Flåms Foto. Det skal ikke synes at vi holder til i Drammen, siden handlingen er lagt til Larvik. Jeg må si dette er en mye mer omfattende prosess enn man skulle tro – og veldig spennende å få være med på. – Men nå kommer crewet inn her, kan du vente litt?

Klart det.

(Etter «litt»; når Skogmo også har betjent en kunde som skal bestille papirkopier fra negativer, men blir veldig skuffet over å få høre at butikken må stenges ut dagen – men at innehaveren likevel skal prøve å få framkalt bildene innen helgen, er han tilbake.)

Hvorfor valgte de akkurat din butikk?

– Det finnes jo nesten ikke fotobutikker lenger, i hvert fall ikke utenfor handlesentrene, så de hadde neppe så mange å velge mellom. De hadde visst søkt etter fotoforretninger på Google Earth, og fikk se butikken og gatene her. Etter flere besøk, og siste gangen var sikkert 12 mennesker innom for å titte her, bestemte de seg. Nå går halvannen dag til innspilling, før de skal rigge alt ned igjen. Jeg får kompensert for tapt fortjeneste, så for meg er det helt greit. Men jeg synes ikke de skal behøve å rigge ned til langt på natt i kveld da, så jeg har sagt at det holder hvis vi bare heter Fotohuset igjen i morgen. De får heller ta resten mandag.

Og hvor mange minutter med opptak fra butikken får vi se på skjermen?

– Det er usikkert, men de skal gjennom sju manussider, som da skal tilsvare omtrent sju minutter med film. Men jeg tror det skal flettes inn i handlingen litt her og der, akkurat som opptakene med hun canadiske, så det blir uansett ikke mange sammenhengende minutter herfra. Så vidt jeg vet skal resultatet vises utpå våren en gang.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er nok ingen bokleser. Når skulle jeg hatt tid til det? Jeg jobber i butikken hver dag, som jeg har gjort i 52 år – uten ferie siden februar 1989, og er først hjemme sånn halvseks-seks. Også hoper det seg opp med oppgaver som må løses i helgene da. Nei, bøker blir det ikke tid til.

Hva gjør deg lykkelig?

– Kona og familien.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg hadde i hvert fall stor respekt for læreren min, som for meg var en myndighetsperson – men veldig dyktig. Han lærte oss blant annet regler, for å huske alt fra preposisjonene til gangetabellen. Disse husker jeg fortsatt.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kan være litt sløsete, og gå litt berserk på nett innimellom. Det har blitt mange rare dippedutter og greier opp gjennom. Jeg tror det skyldes at jeg er veldig nysgjerrig på saker og ting, men totalt sett blir det ganske kostbart.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg slapper gjerne av med kakebaking. Det er bra når det bare handler om ting som å piske marengsen stiv nok. Jeg er ikke så opptatt av å spise det, men å gjøre noe kreativt. Og så bedriver jeg gjerne «trehendig grilling» – med en gassgrill, en kulegrill og en tønnegrill gående samtidig.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Ikke noe. Synes det blir for svart – hvitt, uten tanke for konsekvensene.

Er det noe du angrer på?

– Jeg tenker lite på hva jeg kunne ha gjort. Det er mye viktigere hva jeg gjør her og nå.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Kona. Hun er redd for å bli stående fast i heisen, så da kunne jeg trøstet henne. Hun pleide også å være veldig redd for å kjøre gjennom tunneler, så det har vi øvd mye på. Hun tør fortsatt ikke å kjøre selv, men har blitt mye bedre. Nå holder hun ikke pusten helt til vi er ute igjen. Derimot har jeg blitt mer engstelig.