Slalåmstjerner og NM i Haukåsløypa

1953 var et stort år for slalåminteresserte drammensere. En av dem var en 15-åring, som dokumenterte det hele gjennom sin kameralinse.

AV ELISABETH HELGELAND WOLD

Haukåsløypa er over 80 år og har betydd en hel del for mange slalåmglade drammensere. Her har det vært knall og fall, tung tråkking og gjeve gullmedaljer. For ganske nøyaktig 66 år siden ble NM i slalåm avviklet i Haukås. Til dere litt yngre; Ja, det er helt sant. Den lille bakken opp under Strømsåsen var åsted for datidens største renn, med store stjerner og kjendiser – og 4000 skuelystne publikummere.

 

Per Rollum, Heming vant, på andre plass kom Alf Oppheim, Voss og på tredje kom Aksel Arsdal, også han Heming. Min far var en av dem som overvar NM, ikke som deltaker men aktiv tilskuer. Han var selv ivrig alpinist, og hadde kjørt renn i Haukås mange ganger, men jeg tror ikke han hadde voldsomme ambisjoner om å nå til topps, annet enn med kamera fra sidelinja. Han fotograferte stjernene fra marsdagene i 1953, og har nøysommelig dokumentert hendelsen i fotoalbum, med tekst og tegninger som tillegg, ved siden av bildene han tok.

 

Albumet er et kunstverk i seg selv, og et herlig tidsbilde fra gamle dagers Drammen. Pappa, som den gangen var 15 år, fulgte tett på løperne, han gikk sammen med dem opp til start, og dokumenterte både dem og stemningen før, under og etter rennet. Vi ser Per Rollum gjennom pappas linse, som ligger og slapper av rett før start, bare minutter før han blir norgesmester. Vi ser gutta tråkke opp hele løypa, med skiene på ryggen og stavene i hånda. Hele den lange, bratte veien opp til start.

 

På bildene ser vi legendariske Marius Eriksen, broren til Stein og norgesmester fra 1947 og 1948, han hadde også deltatt under OL i St. Moritz. Marius Eriksen var jagerflyger under andre verdenskrig og skulle et år etter NM i Haukås også bli filmstjerne. Selveste Marius-genseren er oppkalt etter kjekkasen som for øvrig bare ble nummer fem under NM i Haukås.

 

Traseen i Haukås var mye smalere enn slik vi kjenner den i dag. På et bilde fra løkka ved pappas barndomshjem i Tord Pedersens gate, ser man løypa i Strømsåsen godt, den var lengre og mye smalere.

 

For en opplevelse det må ha vært for de mange tilskuerne denne dagen, og ikke minst for min ivrige far, som var så interessert både i slalåm og i fotografering. Her ble det nok dobbel fryd og ellevill glede. NM i Haukås var ofte historiefortelling rundt vårt spisebord i barndommen. Vi elsket å høre pappa fortelle, og med albumet i fanget skildret han alle deltakerne, og fargela den store opplevelsen fra sine guttedager.

 

Da vi var små ble vi introdusert for pappas favorittsport. Han tråkka slaomløype bak do på hytta, ganske lang og slak, med tre svinger og omtrent 100 meter lang. Perfekt for nybegynnere. Det lå mye læring i vår lille løype, og pappa var en god instruktør. Da vi ble flinkere ble vi tatt med i den store bakken på Gol. Men pappa mente det var lurt å lære av andre også, så han meldte oss på kurs i Haukåsløypa. Vi dro av gårde til den flombelyste bratte bakken, som jeg hver kveld før jeg dro ned rullegardina, kastet et blikk på. Tenk, der skulle jeg snart stå på ski.

 

Tilfeldighetene har gjort at undertegnede med familie bor i gata hvor de store stjernene parkerte bilene sine i marsdagene i 1953. Og mine egne barn lærte også å stå på ski i Haukås. Det skulle min far ha visst den gangen. At da han var «paparazzi» i Kollenveien, så sto han på samme sted, i samme gate som han senere skulle komme tilbake til – som pappa og morfar, men like fullt med kamera rundt halsen.