Skulle vøri fire år for alltid

Jula er ikke velegnet for voksne. Ikke litt engang.

Lokale nyheter

 

Husker du hvor langsomt de voksne spiste på julaften? Og hvor mye uinteressant de snakket om? Under treet lå jo pakkene og ventet – og ikke noe var mer spennende enn denne årets største gavedag.

Også første juledag da. Når alt det nye skulle tas i bruk. Ungene i nabolaget møttes i bakken – for å testkjøre nye akebrett og ski. Eller kanskje ble man værende inne i fred og ro – med nye dokker, tegnesaker og bøker.

Også varte jula så lenge. Tegnefilmer på TV hver morgen, lek og moro i timevis, julebukk-vandring i nabolaget, turer på spark og ski – og lange kvelder med god mat, gjester, brettspill og filmer. Bekymringsløst, trygt og nesten to ukers fri fra skolen. Ikke rart man gledet seg.

Jeg tenkte litt på dette der jeg sto, med karamellpudding-røre utover benken og gulvet, mens ribba på sju kilo som skulle snus med svorsida opp, hadde sugd seg fast i langpanna og ikke ville slippe taket. Voksen-jula er fader meg akkurat det motsatte av barndommens jul.

I år kom hele familien til meg og man vil jo så gjerne at alt skal bli helt perfekt. Men akkurat når man tror stressnivået ikke kan bli høyere – uten at man faktisk faller om, banker enda en velmenende sjel på døra for å bytte gaver og slå av en prat.

Så – mens man prøver å balansere formene med det som kan bli karamellpudding, det vil si hvis ikke alt skvalper ut av formene på vei opp trappa til naboens stekeovn – lånt for anledningen, og gigantribba må bendes løs med en stekespade før den endelig kan klaskes over med godsida opp – må man i tillegg være hyggelig og smilende.

Sånn går det, når man i siste liten bestemmer seg for at det ikke blir skikkelig julemiddag, med mindre den avsluttes med hjemmelaget karamellpudding à la bestemor, og har en familie som spiser julemat som om de aldri har sett mat før.

Til slutt jagde jeg regelrett både familie – og eventuelle andre med litt for god tid – ut av kjøkkenet. De siste dagene fram mot jul hadde som vanlig medført hysterisk handling av de siste julegavene, og kjøring på kryss og tvers for å kjøpe alt fra mat og pynt og gavepapir – til juletre og drikkevarer. (Og ja, det er aldeles hinsidig hvor mye penger man bruker og hvor mye søppel man produserer – og så videre og så videre … Men jeg har ikke laget reglene her!)

Man lærer aldri å starte i god tid. Kanskje fordi man rett og slett aldri har god tid? Uansett prøvde familiens egentlige ribbesteker, det vil si pappa, å hjelpe til som best han kunne. Til tross for at jeg hadde bedt alle om å holde seg unna kjøkkenet, kom det stadig nye formaninger om kjøttkladeisen i ovnen. Da det nærmet seg middagstid, uten at svoren hadde poppet, kjente han likevel det gamle ribbeansvaret tynge.

Han sa vi måtte sette på grillen de siste minuttene. Jeg var sikker på at det holdt å skru opp varmen, men orket ikke mer – og sa at han i så fall fikk passe på selv mens jeg gikk i dusjen.

Han hadde ikke passet på. Da jeg kom ut fra badet ble han så stresset fordi deler av svoren var svartbrent, at han skled i karamellpuddingsølet og ble liggende langflat foran stekeovnen. «Der datt’n den dritten!», sa pappa.

Vi lo så vi nesten ikke fikk puste. Det er jo ganske absurd å streve seg kav i hjel – fordi vi skal kose oss så innmari. Svor, schmor – det er nå fortsatt innsida som teller. Og ribba ble god den også.