Scener fra et barndomshjem

ELISABETH HELGELAND WOLD

Nylig var jeg tilbake i barndomshjemmet mitt. I nesten 40 år var det i familiens eie, og huset vil alltid være “vårt” på en måte. Jeg må innrømme at jeg var spent på hvordan det ville det være å komme tilbake, ville jeg føle vemod og savn? Ville jeg kjenne meg igjen?

Det kjentes godt og veldig hyggelig å være tilbake. Familien som bor der har gjort huset til sitt eget, jeg kunne kjenne meg igjen, selvfølgelig, men nesten alt var annerledes og tilpasset nåværende eieres smak og behov, og det var fint å konstatere at de stortrives. Tre heldige barn får vokse opp der, akkurat som vi fikk.

Vi hadde stor hage, med litt berg, litt gress, busker og gamle frukttrær. På terrassen var det skiferheller og brede blomsterbed, med tulipaner og roser og to gamle plommetrær. Mellom bedene vokste akeleier og fioler som jeg av og til plukket og satt i et lite glass på kjøkkenbordet. Fiolene duftet himmelsk, og av og til lå bare stilkene igjen – katten likte også fioler. Men det var litt av et vågestykke for en reddhare å plukke de vakre blå blomstene, edderkoppene likte seg også inntil muren, og det hendte de satt på lur og kravlet fram akkurat idet jeg fikk godt feste nederst på de korte stilkene. Æææææ!!!!

Terrassen var ellers åsted for rekreasjon og hygge, for lek og plasking i gummibasseng, middager og kos. Da vi grillet kom ofte nabohunden luskende, hun var en kjær venn av huset, og følte seg som hjemme. Pappa elsket når Shanka kom på besøk, og jeg er sikker på at hun fikk smake litt uten at noen så det. Pappa og Shanka var gode buddies.

I tidlige barneår syntes jeg ikke huset vårt var noe pent utenpå. Men mamma og pappa fortalte med begeistring om funkis og om arkitekten, Bjarne Thinn Syvertsen. Etter hvert ble jeg også overbevist. Huset vårt var kult. Men et hus er mer enn en bygning.

Rommet mitt var stort, med sennepsgult gulvbelegg. Og av og til kom mutter'n med vaskebøtte og langkost og skulle bone gulvet. Enten måtte jeg stå opp med én gang, eller tilbringe de neste timene i senga, bonemiddelet måtte tørke. Det luktet vondt, men rent, og man kunne speile seg i gulvet etterpå. Jeg var likevel grønn av misunnelse da min søster fikk brune teppefliser på sitt rom.

Mange av de eldre husene hadde anordninger av det gammeldagse slaget. Noe av det kuleste med det gamle huset vårt, var “calling-systemet”. Flere av rommene var utstyrt med en ringeklokke, diskret plassert, så man kunne ringe på hushjelpen eller hva det var de gjorde på 1930-tallet. Vi hadde en i TV-stua (opprinnelig røkeværelse, som det står i Bjarne Thinn Syvertsens tegninger fra 1931), og en på soverommet til mine foreldre i andre etasje. På kjøkkenet kunne man se på en slags tavle hvilket rom som ringte, nummer 1, 2 og 3 og så videre. Den eneste ringeklokka som virket var den på rommet til mine foreldre, så hvis det ble for mye spetakkel, hvis vi løp etter hverandre rundt spisestuebordet for eksempel, med fatter'n i spissen, kunne vi plutselig høre kiming inne på kjøkkenet. Det var mutter'n fra soverommet i andre etasje som liksom sa «hold fred!»

Hos min venninne i Hanna Winsnes gate hadde de skittentøy-sjakt. Man åpnet en slags skapdør på veggen i andre etasje, eller på kjøkkenet i første, så kunne man kaste skittentøyet direkte ned i vaskekjelleren. Genialt.

Telefonen hos oss kunne settes «opp eller ned» – altså bare en telefon av gangen. Fordelen er åpenbar, så kunne ingen tyvlytte på samtalen. Ulempen var at vi kanskje gikk glipp av en telefon hvis den for eksempel sto opp når den skulle stått ned, da hørte vi den ikke. Eller hvis telefonen sto opp mens mutter'n tok en hvil, og vennene ringte. Da var det nesten bedre å gå glipp av en samtale. På soverommet hadde vi en sånn telefon som sto på bordet, med en spesiell klikkelyd for hvert siffer man slo, og som folk gladelig betaler masse for nå. Og i gangen hadde vi en vegghengt med skarp ringelyd. På besøk hos venner i Oslo ble jeg forundret over tallskiva, den var omvendt enn i Drammen.

Telefonen kimte støtt i hjemmene på 70- og 80-tallet, og vi kunne alle telefonnummer utenat. Mange av dem sitter fremdeles: Kristin: 83 73 19, Anja: 83 80 92, Pia: 83 87 13, Mormor: 83 24 48. Da pappa var ung var det bare fire siffer, hans barndomshjem hadde telefonnummer: 1008. Hos en venn hadde de flere linjer inn og ut, så en klassisk kommentar fra moren der i huset har blitt: “Elisabeth på B!” Han er forresten den eneste av vennene mine som fortsatt har forbindelse med sitt barndomshjem. Han bor der.

Når jeg vandrer rundt på barndommens trakter dukker minner og historier opp, og i husene til vennene bor det for lengst nye folk, kanskje også for andre og tredje gang. Og ikke sjelden har det hendt at jeg treffer folk som bor i huset til noen. «Å, der har jeg lekt mye som barn», kan jeg si. Eller; «Der har vi hatt mye fest og moro!» Eller jeg tenker: «Fy fillern, dere skulle bare visst!».

I noen hus henger lukt og stemning igjen, som om det sitter i veggene. Andre ganger er det eierne som tar med seg lukten sin videre. I mormors hus, som ble solgt i 1978, hang samme duft i veggene da jeg var på visning der for ti år siden. Men det kan også være omvendt, at lukten følger menneskene. Min venninnes foreldre bygde nytt hus etter at de hadde bodd i Løkkebergveien i nesten 20 år, og da jeg kom på besøk i det nye huset, var det som å være tilbake i Løkkebergveien. Lukten var den samme.

Det er mulig årene farger barndomshjemmet enda mer lyserøde enn de i virkeligheten var. Men om det i voksen alder føles som om barndomshjemmet var det aller beste, ja så var det jo det.