Sande-historier fra folk til folk

En ny bok lar sandefolket selv fortelle historien om sitt hjemsted, fra de første spor av mennesker og helt opp til sammenslåingen til en ny storkommune som skjer ved nyttår.

Over 250 sandesokninger har fortalt sine historier. På 500 sider er det over 1.000 fortellinger gjennom 8.000 år, mest om vår tid: Fra de første spor av mennesker, til veien inn i en ny kommune. En levende historiebok – kanskje den mest levende fortalte lokalhistorie som er skrevet i landet? Over 600 bilder følger historiene.

Ikke fra noe lettere tilgjengelig sted enn øverst i Hanekleiva får du bedre utsyn over Sandebygda – gjennom mange, mange år en av Drammens naboer mot sør. Men først i januar 1964, da Skoger ble en del av Drammen, fikk vi felles grense. Vil du bli bedre kjent med bygda, burde du ta sykkelen fatt og trå bygdeveiene øst og vest for den brede landevei, Europavei 18. En annen måte å komme seg lynraskt gjennom bygda uten å forurense det minste skjer med tog, som kjører 200 km i timen på det nye dobbeltsporet.

Da var det annerledes i gamle dager, da valget sto mellom den rasutsatte veien langs Sandebukta utover mot Holmestrand, eller å kjøre opp Hanekleiva over mot Hof og veiene videre sørover til bestemmelsesstedene i Vestfold.Sande fikk gjennomgående, smalsporet, jernbane allerede i 1882. Den gangen ble den kalt Grevskabsbanen etter grevskapene Laurvigen og Jarlsberg, som lå i Tønsberg og Brunla amt. Banen var smalsporet helt fram til 1949, da den fikk normalspor. Den ble elektrifisert 1957.

Vi historieinteresserte måtte i første rekke ty til Sandeboka fra før krigen, når vi ville vite mer om fortiden til naboen i sør. Men nå, etter at Lars Aaserud for fire år siden vendte tilbake til hjembygdas jord, foreligger det fra hans hånd to lokalhistoriske arbeider av høy kvalitet: Et om Sande sportsklubb, og kjempeverket Sandes historie gjennom 8000 år, et verk han brukte fire år på å fullføre. Oppdragsgiver for det siste verket er Sande historielag. Nå skriver Aaserud historien om kornmagasinet i Sande.

Aaserud er en kjent mann for alle med interesse for kultur, asatt som han var i byens kulturetat gjennom 23 år. Vi minner om at han er forfatter eller medforfatter også av disse bøkene: «Skogene mellom Drammenselva og Eikern», «Skibok for Drammen og omegn», «Idrettshelter i Buskerud» sammen med Tom Helgesen, Per Jorseth og Knut Bjørnsen. Han er også kjent for omfattende foredrags- og omviservirksomhet, og er i sin form engasjerende og overbeviser sitt publikum om at emnet han snakker om er av største interesse for nettopp deg. I «Den kulturelle skolesekken» forteller han og drar på tur med skolebarn. Hans Sandehistorie er et gedigent bokverk, digert og med elegant og smakfull layout, en skikkelig litterær «murstein».

Hva skal vi velge fra 8.000 års historie? Av dramatiske hendelser i den nære fortid, må vi nevne da et britisk bombefly styrtet i Sande med sju manns besetning 4. juledag 1944. Hele mannskapet, fem britiske og to australske unge menn i begynnelsen av tjueårene, er gravlagt på Sande kirkegård, under de karakteristiske og standardiserte britiske militære gravsteiner. Vi minner om det enorme tap Det britiske flyvåpenet hadde under 2. verdenskrig: 125.000 mann. 1000 av dem har sine graver i Norge, sju i Sande. Vi hadde våre egne lokale tap, «gutta på skauen» lå i små hytter, celler, både på østskauen og vestskauen. Deres hovedoppgave var å ta imot kontainerslipp og å sikre og fordele innholdet. Vestskaugutta fikk stort sett være i fred for tyskere, det norske statspoliti og hird. På østskauen ble flere tatt og senere henrettet.

Og vi ser for oss sandesokningen og unggutten Klaus Karstensen som tidlig på 1600-tallet kom seg over til Amerika og slo seg ned i den nederlandske kolonien New Amsterdam. Hvordan kunne det gå for seg? På 1600-tallet var Nederland en stormakt både på hav og land. Behovet for arbeidskraft i Nederland var stort og tusener av norske ble med de hollandske koggene over Nordsjøen til byene i Nederland. Der fikk de seg arbeid, og noen hundre av dem fulgte med videre over Atlanteren til New Amsterdam (New York). Denne kolonien strakte seg nordover på begge sider av Hudson river. Der rådde irokeserforbundet, en militærallianse av fem stammer som lå i kontinuerlig krig med andre innfødte stammer. De hvite handlet pelsverk med de innfødte. Klaus valgte av praktiske grunner, som de fleste andre norske, nederlandsk form på navnet sitt til Claes van Sant, Klas fra Sande.

I krigens siste år 1944–1945 ble det plassert russiske (sovjetiske) krigsfanger i Sandebygda. De lå i leir på Guriløkka 5 km vest for Sande sentrum. De ble satt til tømmer- og vedhogst, og produserte knott, små trebiter som ble fyrt opp i bilgeneratorer. I generatorene ble det dannet gass, som ble brukt som drivstoff i mangel på bensin. Norges beskjedene bilpark ble drevet med generatorgass i krigsårene. Drammen var for Sande nærmeste handelsby, der bøndene kan selge sine produkter på Bragernes torg. I større skala er sandebonde Per Bonden hovedleverandør av grønnsaker til Mills/Delikat i Drammen. Og hva var ikke leirskolen og sommerskolen på øya Killingen i Sandebukta for tusener av drammenselever opp gjennom årene?

Wilhelm Stibolt var en gründer som bodde på Selvik gård. Han kjøpte opp store skogområder, og grunnla Sande tresliperi 1900. Det ble til Sande Paper Mill, som eksisterte fram til 2002 da det ble slått konkurs. Stibolt grunnla også Drammen Uldvarefabrik på Klevjerhagen. Fabrikken ble kjent for den såkalte Skogerbuksa, lansert av den driftige Hoven-familien. Der ble det sydd militære uniformer. I dagens Sande kan en ikke unngå å se det store grunnarbeidet ASKO Oslofjord AS har satt i gang nederst i Hanekleiva. Dagligvaregrossisten ASKO skal her etablere et stort automatisk matvarelager.

Mange fra Sande jobber i Drammen og pendler med tog. Sandebukta er også et yndet rekreasjonssted for drammenserne.

Etter høstens kommunevalg slår Sande seg sammen med Hof og Holmestrand til én stor kommune i Nordre Vestfold.

Den nye Sandeboka er et flott dokument over folkeressursene Sande tar med inn i alliansen.