Nyheter

Rennesteinspoeten fra Drammen

Hans Aleksander Hansen var løsgjengeren, alkoholikeren, lyrikeren og forfatteren som på 1960- og 1970-tallet ga oss et sterkt innblikk i løsgjenger- og alkoholikermiljøene før og etter krigen.

Bilde 1 av 3

Tekst: Tom Oddby

En av de sterkeste biografiene artikkelforfatteren har lest er Bjørn Bjørnsens «Balladen om en cellesanger» fra 1973, om det fascinerende livet til Hans Aleksander Hansen. Født inn i små kår i årene før første verdenskrig, og med en stigende avsky for kroppsarbeid som følge av hardt arbeid i skogen, ble løsgjengerlivet og alkoholen rammen for mesteparten av livet hans. Men med et sterkt talent for det skrevne ord utga han fire diktsamlinger og bøker på 1960- og 70-tallet, kombinert med utallige foredrag og opptredener rundt om i hele landet, samt på TV og i radio. Gode venner som Alf Prøysen og ikke minst livsledsageren Borghild sørget for at diktningen fikk gode kår etter et langt liv i alkoholens jerngrep.

Hans Aleksander Hansen ble født på Jevnaker i 1911, og inn i et familieliv preget av fattigdom, konflikter og alkohol. Den lille gutten var bare fire år første gang han var full, og etter foreldrenes skilsmisse ble Hans Aleksander som seksåring «legdegutt». Etter konfirmasjonen kom han til Drammen, dit moren hadde flyttet. I mesteparten av Hans sitt voksne liv var det Drammen som var hjembyen, og morens hjem med adresse Grønland 30 var hans oppholdssted i mange år. I dag ligger Statens Hus på denne tomta.

Hans greide ikke å holde på jobbene han fikk, og kom snart i selskap med løsgjengerne på Bikkjestøkket, der festen kunne vare i dager og uker. Etter hvert tok Hans landeveien fatt som loffer, og overalt kom han i bråk med politiet for beruselse, innbrudd og uro. Han ble stadig arrestert og bøtelagt, og i 1934 ble han for første gang dømt etter tvangsarbeidsparagrafen i løsgjengerloven. Hans tilbragte til sammen 11 år av sitt liv på Opstad tvangsarbeidshus på Jæren, der han ble løslatt for siste gang i 1963. I tillegg til oppholdene på Opstad var Hans også på forskjellige ettervernshjem, blant annet Bergfløtt i Lier.

Hans Aleksander Hansen hadde helt siden barndommen hatt i seg evnen og interessen for lesing, visesang og diktning. I løsgjengermiljøet kom dette tydelig frem, der han fikk tilnavnet «Sanger-Hans». Etter hvert fikk han også dikt og «stubber» på trykk i aviser og ukeblader, som ofte skildrer det harde livet blant samfunnets utstøtte og i fengsler og anstalter. I Fremtidens gamle redaksjonslokaler i Hauges gate var «Sanger-Hans» en velkjent skikkelse gjennom hele 50- og 60-tallet, alltid full eller i sterk bakrus.

Gjennom diktningen ble Hans på 1950-tallet kjent med Alf Prøysen, og et godt og mangeårig vennskap utviklet seg. Prøysen brukte flere av Hans sine viser, og var en sterk støtte for Hans: «Og siden var Prøysen min beste venn. Aldri skamma Alf Prøysen seg for å skrive til meg i fengsel og tvangsarbeidshus», uttalte Hans i et intervju med NRK mange år senere.

I 1963 deltok Hans i et TV-program på NRK. Her gjorde han seg meget positivt bemerket, og ble «kjendis» nærmest over natten. Alf Prøysen ringte etter TV-programmet og ba ham om å sende inn diktene sine til Gyldendal på nytt, etter at de var blitt refusert noen år tidligere. Debutsamlingen kom i 1964, og het «Løsgjengerviser». Hans Aleksander Hansen ble nå landskjent som forfatter og dikter, og reiste også mye rundt i Norge som foredragsholder. Hans livshistorie og fortellerevne vakte begeistring, og han fikk mange gode tilbakemeldinger. En ny diktsamling – oppfølgeren til «Løsgjengerviser», ble refusert i 1965, men i 1969 kom omsider «Det lyriske fattighus», som er en samling selvbiografiske historier.

Hans Aleksander Hansens diktning ble til dels argumenter i den offentlige debatten om fengselsvesen og straffemetoder som pågikk på 1960-tallet, og som resulterte i at tvangsarbeidsparagrafen i løsgjengerloven ble opphevet i 1970. Samfunnsdebattanter og akademikere som Anders Bratholm og Nils Christie brukte Hans sin særegne poesi i sin argumentasjon for å få opphevet ordningen med tvangsarbeid.

På slutten av 1960-tallet ble Hans kjent med Borghild Christiansen, som han ble forlovet med i 1970. Alf Prøysen hadde sagt ja til å være forlover, men døde kort tid etter. Borghild og Hans ble imidlertid aldri gift, men bodde sammen i hennes hus i Sandefjord. Forholdet var platonisk, men de utviklet en gjensidig kjærlighet til hverandre. Det er først og fremst takket være Borghild at Hans klarte å holde seg borte fra alkoholen den siste perioden av livet.

Borghilds sønn Hans Martin har fortalt hvordan Hans Aleksander kom inn i familien: «Vi satt ved matbordet og mor leser i Sandefjords Blad. Hun blir så betatt av Hans Aleksanders dikt «Godt Nyttår!». Så former en tanke seg i diakonissens hode. Hva med å hilse på denne mannen? Hva med å be han til søndagsmiddag? Som sagt så gjort. Vi guttene ble sendt bort til hybelen hans for å be han på middag. Vi traff han ikke i det beste hjørnet, i sterk bakrus. Ærendet ble forkynt, svaret var både ufint og negativt og vi ble bedt om å pelle oss hjem! Mor likte ikke svaret. Slik kan man ikke oppføre seg. Vi ble bedt om å oppsøke han igjen med en klar undertone om at blir man bedt, så oppfører man seg ordentlig. Svaret ble ja, og neste søndag hentet vi en mann som var edru og skikkelig oppdresset. Dette var starten på avrusing, 15 års tørrlagt samliv med mor, vi fikk en far og han fikk en familie».

Hos Borghild hadde Hans fruktbare år både som foredragsholder, lyriker og forfatter, noe som resulterte i to nye diktsamlinger; «Hotell for arbeidsskye» i 1975, og «Samfunnslære nederst ved bordet» i 1978. Selv om Hans hadde gode år med Borghild, legger ikke hennes sønner skjul på at det også var et krevende samliv, der han slet med psykiske problemer og den vanskelige kampen mot alkoholen. Hverdagene var ikke alltid like gode, og Borghild hadde mange tunge stunder. Hans og Borghild reiste mye for Folkeakademiet, der han var en mye brukt foredragsholder. Han reiste aldri noen steder uten Borghild, kanskje først og fremst av redsel for å begynne å drikke igjen.

Legdegutten fra Jevnaker som ga oss et så usminket innblikk i livet på nederste hylle og kampen mot rusen, døde i Sandefjord 3. august 1983. Borghild døde i 2001, 87 år gammel, og er gravlagt sammen med sin kjære Hans.

Mer fra Dagsavisen