Nyheter

Reidar Halden (80) var pressefotograf i 50 år

Den folkekjære Drammens Tidende-fotografen har reist verden rundt med kamera. Hendelsene han husker best er Tsjernobyl-ulykken og tørkekrisen i Mali på 80-tallet.

Hvem: Reidar Halden (80).

Hva: Den kjente, folkekjære tidligere pressefotografen i Drammens Tidende fylte 80 år 22. oktober.

Hvordan er det å ha fylt 80 år?

– Det har vel begynt å gå opp for meg nå, men jeg har ikke merket noe fysisk enda. Jeg prøver å holde meg i form, jeg er mye i skogen og går lange turer.

Hvor lang ble karrieren din som pressefotograf i Drammens Tidende?

– Jeg begynte i 1956 – da var jeg 17 år gammel, Jeg sluttet i 2006, og jobbet som frilanser i fire år etter det. Jeg vil si det var hardt, så jeg trappet ned over de siste 4–5 årene ved å kutte ut helger og kveldsvakter. Men jeg har hatt de beste 50 årene i Drammens Tidende. Vi hadde avdelingskontorer forskjellige steder i Buskerud, og jeg har reist mye – jeg måtte være der det skjedde. Det har vært i Afrika, Amerika, alle nordiske land, og Europa. Jeg har også fulgt store mesterskap – vi har jo hatt mange vintersportsutøvere fra Buskerud som har deltatt i OL og VM, så da var det bare å stille opp.

Hva tenker du om utviklingen for fotojournalistikk fra da du startet til nå?

– Den synes jeg er skremmende. Jeg har tatt vare på aviser fra jeg begynte til jeg sluttet, og sett på utviklingen fra 1957 med trykk, bilder og alt. Det var skikkelig artig å se hvordan det har utviklet seg, og fra slutten av 80- tallet til tidlig 2000-tallet var det på topp. Jeg var fotosjef i 15 år, og vi bygde opp en avdeling så lå veldig høyt i Norge med fem fotografer og tre assistenter. Vi hadde layout-folk som satt på desken og tegnet sidene og de skjønte dette med bilde. Nå er fotoavdelingen borte. 50 prosent av bildene i dag er tatt med mobil og det er så fælt at en gremmes. I dag brukes et egentlig 3-spalterbilde på 6–7 spalter, alt er ferdigdesignet, og det er veldig standardiserte sider. Før skulle tittelen tilpasses bildet, ikke omvendt. I dag savner jeg også bakkekontakt i aviser, for eksempel det å være med ut i forskjellige bedrifter. Det er veldig mye det ikke blir skrevet om.

Kan du nevne noen spesielle øyeblikk gjennom karrieren din som skiller seg ut på godt og vondt?

– Det jeg husker best er Tsjernobyl. Jeg var der med pinsemenigheten i Drammen som delte ut mat og klær, og vi var på et sykehus i Ukraina utenfor Tsjernobyl bare noen måneder etter at ulykken det skjedde. De som var der bare ventet på døden. Det var sterkt. Det var også mye fattigdom. Man så barnefamilier hvor det var mye fyll blant mannfolka, og mødrene var syke. Det sitter igjen. Jeg var også Mali i Afrika i forbindelse med tørkekrisen som var der på 80-tallet. Dyr og alt døde. Før jul hadde avisen en innsamling til land som var fattige, og vi reiste ned til Mali for å se hvor pengene ble av. Det var hjelpeorganisasjoner fra Norge der, og vi fulgte den. Vi var med ut i ørkenen med mat og traff disse menneskene. Vi kunne ikke skjønne hvor de bodde, for alt var bare ørken. Man blir jo hardhudet av et sånt yrke, siden man ser så mange ulykker og slikt. Men de to tilfellene her sitter skikkelig igjen hos meg. Da jeg kom hjem igjen fra disse stedene og hørte folk klage, tenkte jeg at de burde ta en tur og se – vi har det veldig godt her i Norge.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg er ikke den beste på å lese bøker. Jeg leser jo, men det er ikke noe som sitter igjen. Hmm, jeg må nesten spørre kona mi om hvilken bok jeg leste sist – det var Vedhoggeren! Jeg er jo så interessert i skogen. Den boken var veldig interessant, den handler om trær og naturen i Norge. Ellers liker jeg historier om naturen.

Hvem var din barndomshelt?

– Da jeg var ungdom på 1950-tallet var skøyteløperen Hjalmar Andersen helten.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg kan være litt egen hvis jeg ikke får det som jeg vil. Også er jeg ikke en som sitter og nikker med når jeg uenig med noen, så jeg er litt egen, ja.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Vi er en gammel gjeng fra avisa, vi kaller oss Sorgenfrilosjen. Vi møtes flere ganger i året, og da skeier vi ut med for eksempel turer til Danmark. Nå skal vi ha rakefisk lag før jul, og da skeier vi ut med god mat og drikke, juging og faglige diskusjoner.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Det er så fjernt for meg, så det vil jeg ikke være med på. Kan man ikke komme til en enighet før man må begynne å gå i demonstrasjonstog?

Mer fra Dagsavisen